I mai kunne man i Financial Times lese om «svenske tilstander». Finansmannen Ruchir Sharma, som utarbeider sin egen milliardærindeks, uttrykte bekymring for Sverige i en spalte. Han rangerte landet som «verst» blant 20 land og påpekte at den voldsomme veksten i lavt beskattede milliardærer peker mot sosiale problemer, kanskje til og med et «antikapitalistisk opprør».
Den årlige Global Wealth Report fra storbanken UBS presenterer blant annet tall for konsentrasjonen av rikdom. Her ligger Sverige på sjetteplass – litt bedre enn Saudi-Arabia, men litt dårligere enn USA og India. Blant land som har hatt demokratisk styre i hele etterkrigstida, er det ingen som har like skjev fordeling.
I norsk politisk debatt fremstår Sverige merkelig nok som en projeksjonsflate for dårlig begrunnede forestillinger. Den ene dagen drar Sylvi Listhaug på represjonssafari til grensen for å fantasere om integrasjonskollaps. Den neste dagen løfter de samme høyrekreftene fram Sverige som et fyrtårn i den stadig mer faktaresistente norske debatten om formuesskatt.
Det er nok ingen grunn til å bekymre seg for «antikapitalistisk opprør» i Sverige foreløpig. Mer nærliggende indikatorer kan være arbeidsledighet (over 10 prosent), BNP-vekst (svak i flere år; flere kvartaler med negative tall), fattigdomsutvikling («økende materiell og sosial fattigdom» ifølge Statistiska centralbyrån) og velferd (kraftig økning i antall oppsigelser, til tross for allerede hardt pressede ansatte). Sverige klarte også å øke sine klimautslipp i 2024.
Alt kan selvfølgelig ikke uten videre tilskrives milliardærboomen. Men uten ulikhetsdynamikken blir analyser av Sverige mangelfulle.
Fenomenet er selvsagt ikke særsvensk. I 2014 utga den britiske sosiologen og økonomen Andrew Sayer en bok med den karakteristiske tittelen «Why We Can’t Afford the Rich». Den gir en god beskrivelse av flere mekanismer som gjør at høy konsentrasjon av rikdom blir et alvorlig samfunnsproblem.
«De forvrenger den offentlige debatten i en reaksjonær retning»
En av de viktigste er at ressursene i økonomien vris bort fra innovasjon og verdiskaping. I stedet for å investere i nye arbeidsprosesser og i det komplekse samspillet som skaper fremtidig velstand for mange, blir det viktigere å investere i å kontrollere og helst monopolisere visse typer ressurser. Sayer trekker særlig frem eiendom (boliger) og finansstrømmer (banker). Rettigheter til naturressurser, som for eksempel laksefiske, faller i samme kategori.
Det som skjer i økonomien når noen få bruker sin formue til å tilegne seg flere goder – som de krever avkastning på – er at de kontrollerer en stadig større andel av flertallets fremtidige arbeidsinnsats. Det blir dyrere å ikke eie og mindre samfunnsmessig lønnsomt å basere seg på arbeid fremfor arv, forvaltning og spekulasjon.
Det går veldig bra for de aller rikeste i Norge. Den rikeste prosenten betaler en mye lavere skattesats på sin inntekt enn vanlige lønnsmottakere. Mellom 2001 og 2021 økte den rikeste prosentens andel av alle markedsinntekter fra 11 til 29 prosent. Samlet sett er kapitalbeskatningen i Norge lav – godt under OECD-gjennomsnittet.
Men ja, kapitalbeskatningen er enda lavere i Sverige. Konsekvensen av det er betydelige økonomiske og sosiale problemer.
Det som står på spill, er altså ikke bare de over 30 milliardene formuesskatten bidrar med til statskassen hvert år. Det handler om å forsvare norsk økonomi mot de negative konsekvensene for arbeid og verdiskaping som ytterligere konsentrasjon av rikdom fører med seg. Og dermed mot økt konsentrasjon av politisk makt.
I Sverige har sterke organiserte kapitalinteresser sett det som opportunt å bidra til å skape en borgerlig allianse der verdens største parti med nynazistiske røtter, Sverigedemokraterna, er det mest toneangivende. I Norge ser vi hvordan rike mennesker som har bygget sine formuer på sosiale ordninger for arbeid og naturressurser, kjempet frem og forvaltet på demokratisk vis, nå ønsker å bryte med disse. Fra deres snevre perspektiv blir det mer lukrativt å investere i et velfinansiert anekdote-industrielt kompleks som fordummer samfunnsdebatten med villedende historiefortelling, enn i økt fremtidig verdiskaping i Norge. Dermed forvrenger de også den offentlige debatten i en generelt reaksjonær retning. Utviklingen i Sverige gir ytterligere argumenter for ikke å gi etter.
Oversatt av Lars Nygaard
