Olle Törnqvist har delt denne artikkelen med deg.

Olle Törnqvist har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattFrp

Listhaugs svenske tilstander

Sylvi Listhaug, den motvillige men sannsynlige borgerlige statsministerkandidaten, startet valgkampen under Svinesund-brua med å fortelle hvordan hun skulle bekjempe sitt skremmebilde – svenske kriminalitets-tilstander – med hardere straff, mer politi, visitasjonssoner og ansiktsgjenkjenning ved grensa. Ikke ett ord ble sagt om at de kriminelle sjelden er flyktninger, at de i så fall har flyktet fra konflikter som våre land har bidratt til, og at problemene i Sverige mest beror på arbeidsløshet, inntektskløfter og trangboddhet.

Under Arendalsuka snakket Listhaug i partilederdebatten både på inn- og utpust om all den vederstyggeligheten hun skal utrydde for å få råd til sine enorme skattekutt for de rikeste. I hennes framstilling av virkeligheten står «den helt bortkastede norske bistanden» til resten av verden høyt på lista, sammen med klimatiltak «og annet tull». Ingen andre partiledere på borgerlig side – og knapt nok blant de rød-grønne – brydde seg med å svare henne på dette.

Listhaugs argumenter fortoner seg som et ekko av Trumps og Musks motiv for å nedlegge USAID og melde USA ut av WHO og den regelstyrte verden for øvrig. Når globale konsekvenser av USAs avviklede bistandspolitikk ble diskutert i Arendal dagen etter, var det ingen fra Frp som gadd å stille opp.

Det Høyre og de andre bistandstilhengerne som «juniorpartnerne» i en sannsynlig Frp-ledet regjering burde se mer på før valget, er hva slags «svenske tilstander» som brer seg under en tilsvarende regjeringskonstellasjon, der Frps søsterparti Sverigedemokraterna styrer mye av politikken uten selv å ha taburetter.

Svensk politikk nå preges av en avhumaniseringen av det internasjonale samarbeidet med metoder som ligner Viktor Orbans, mot den demokratiske rettsstatens prinsipper. Støtte til utviklingsforskning og sivilsamfunnets informasjon om det globale sør er blitt helt nedlagt gjennom politiske inngrep. Solidaritetsbevegelsenes og de kristne organisasjonenes samarbeid med sine motparter i Sør er blitt underlagt regjeringens politiske prioriteringer. Palmesentrets forslag om støtte til sivilsamfunnsorganisasjoner i Sør – med godkjenning av bistandsorganet Sida – ble stoppet i siste minutt gjennom politiske inngrep. På tilsvarende måte fikk Sverigedemokratenes egne kvalitetsmessig underkjente bistandsprosjekter støtte. Til og med bidraget til Unrwa i Gaza ble trass i positiv saklig gransking strøket gjennom politisk overstyring.

Hvorfor velger Høyre, Venstre og spesielt det angivelig så bistandsglade KrF å ignorere Frps usolidariske global-politikk, hvis konsekvenser er overtydelige i Sverige? Sannsynligvis skyldes det verken enighet, uvitenhet eller likegyldighet, men redsel for å utfordre Listhaug på et populært standpunkt blant den mer grumsete delen av borgerlige velgere, nå som «alle stemmer er gode stemmer» for å vinne valget.

Da får andre utfordre Høyre, Venstre og KrF: er dere bekymret for hvordan en borgerlig regjering med et stort Frp kan innføre svenske tilstander i norsk utenriks- og bistandspolitikk? I så fall, kan dere være litt mer tydelige på hvordan dere tenker å stanse det?

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Medier

Vil jeg vite dette?

Kjære Klassekampen! Vil jeg, eller må jeg vite hva Cecilie Hellestveit har på veggen i stua si? Nei, jeg tror ikke det (selv om jeg kjenner godt etter og dobbeltsjekker med mitt indre sjelsliv). Hvorfor tror Klassekampen likevel at det er nødvendig å informere meg om dette? Har det vært et rop fra andre lesere om at dette er «nyheter» som må prioriteres? Tror ikke avisa at jeg kan kjøpe meg et eller annet sladreblad dersom jeg manglet kunnskap om kjendisene sin levemåte og øvrige gjøren og laden. Så jeg bare spør: Har Klassekampen tenkt å fortsette å informere meg på sin (ofte påståtte) begrensede spalteplass om denne typen «nyheter».

Sudan

Sivil­sam­funnet kan ikke gjøre jobben alene

I 2019 fulgte verden med da sudanere styrtet et 30 år gammelt diktatur i det som ble kjent som desember-revolusjonen, med masseprotester og streiker. Dagens krig har reversert mye av det som ble vunnet, men årene med motstand og organisering har gjort at sivilsamfunnet fortsatt er viktigste bærer av håpet om fred. Samtidig tiltar kritikken mot det internasjonale samfunns manglende evne og vilje til å presse partene til forhandlingsbordet. Meklingsarbeidet har vært topptungt, dårlig forankret og preget av konkurrerende initiativ. Det beste vi kan håpe på nå, er derfor en midlertidig våpenhvile. Krigen i Sudan har mange lag: Det er en lokal, nasjonal og regional konflikt. Derfor trengs det også mange lag av fredsbygging. Mangfoldet i sivil og politisk organisering har skapt et bredt spekter av aktører som på ulikt vis bidrar til å holde samfunnet sammen og bygge fred.

Resirkulering

Jeg vil bli pantemann

I en skuff har jeg flere gamle halv-ødelagte PC-er, mobiler med knust skjerm, ladere og ørepropper fra en svunnen tid. Jeg er ikke den eneste. Elektronisk avfall er en av de raskest voksende avfallstypene i Europa. Det inneholder ikke-fornybare materialer, som rett og slett går tapt om det ikke resirkuleres. Det er ikke fordi man ikke bryr seg. Det er fordi man må bruke tid, krefter og reise i en travel hverdag, og det eneste man får igjen er en litt lettere samvittighet. I tillegg til forbrukerelektronikk, inneholder også kjøleskap og frysere ekstremt potente miljøgifter, og resirkuleringen av disse skjer saktere i Norge enn i mange andre land. Om vi kunne ha løst problemer kun med dårlig samvittighet, hadde vi løst klimakrisen for lenge siden. Men det er ikke nok. Samfunnet må være laget slik at det faktisk lønner seg å ta grønne valg. Nordmenn er verdensmestere på panting av flasker.