Sylvi Listhaug, den motvillige men sannsynlige borgerlige statsministerkandidaten, startet valgkampen under Svinesund-brua med å fortelle hvordan hun skulle bekjempe sitt skremmebilde – svenske kriminalitets-tilstander – med hardere straff, mer politi, visitasjonssoner og ansiktsgjenkjenning ved grensa. Ikke ett ord ble sagt om at de kriminelle sjelden er flyktninger, at de i så fall har flyktet fra konflikter som våre land har bidratt til, og at problemene i Sverige mest beror på arbeidsløshet, inntektskløfter og trangboddhet.
Under Arendalsuka snakket Listhaug i partilederdebatten både på inn- og utpust om all den vederstyggeligheten hun skal utrydde for å få råd til sine enorme skattekutt for de rikeste. I hennes framstilling av virkeligheten står «den helt bortkastede norske bistanden» til resten av verden høyt på lista, sammen med klimatiltak «og annet tull». Ingen andre partiledere på borgerlig side – og knapt nok blant de rød-grønne – brydde seg med å svare henne på dette.
Listhaugs argumenter fortoner seg som et ekko av Trumps og Musks motiv for å nedlegge USAID og melde USA ut av WHO og den regelstyrte verden for øvrig. Når globale konsekvenser av USAs avviklede bistandspolitikk ble diskutert i Arendal dagen etter, var det ingen fra Frp som gadd å stille opp.
Det Høyre og de andre bistandstilhengerne som «juniorpartnerne» i en sannsynlig Frp-ledet regjering burde se mer på før valget, er hva slags «svenske tilstander» som brer seg under en tilsvarende regjeringskonstellasjon, der Frps søsterparti Sverigedemokraterna styrer mye av politikken uten selv å ha taburetter.
Svensk politikk nå preges av en avhumaniseringen av det internasjonale samarbeidet med metoder som ligner Viktor Orbans, mot den demokratiske rettsstatens prinsipper. Støtte til utviklingsforskning og sivilsamfunnets informasjon om det globale sør er blitt helt nedlagt gjennom politiske inngrep. Solidaritetsbevegelsenes og de kristne organisasjonenes samarbeid med sine motparter i Sør er blitt underlagt regjeringens politiske prioriteringer. Palmesentrets forslag om støtte til sivilsamfunnsorganisasjoner i Sør – med godkjenning av bistandsorganet Sida – ble stoppet i siste minutt gjennom politiske inngrep. På tilsvarende måte fikk Sverigedemokratenes egne kvalitetsmessig underkjente bistandsprosjekter støtte. Til og med bidraget til Unrwa i Gaza ble trass i positiv saklig gransking strøket gjennom politisk overstyring.
Hvorfor velger Høyre, Venstre og spesielt det angivelig så bistandsglade KrF å ignorere Frps usolidariske global-politikk, hvis konsekvenser er overtydelige i Sverige? Sannsynligvis skyldes det verken enighet, uvitenhet eller likegyldighet, men redsel for å utfordre Listhaug på et populært standpunkt blant den mer grumsete delen av borgerlige velgere, nå som «alle stemmer er gode stemmer» for å vinne valget.
Da får andre utfordre Høyre, Venstre og KrF: er dere bekymret for hvordan en borgerlig regjering med et stort Frp kan innføre svenske tilstander i norsk utenriks- og bistandspolitikk? I så fall, kan dere være litt mer tydelige på hvordan dere tenker å stanse det?
