Torsdag 13. august var det førpremiere på satirefilmen «Ingen kommentar» under Arendalsuka. Handlingen er løst basert på skandalen der Sindre Finnes ble tatt på fersken i å ha foretatt omfattende aksjehandel bak ryggen på sin ektefelle, daværende statsminister Erna Solberg (H).
I skandalesaker oppstår gjerne en dramaturgi der vi ser det politiske apparatet ro for harde livet mens nettet snører seg langsomt sammen. Slikt kan nok være fristende for mang en manusforfatter å sette tastaturfingrene i. Men politikkens dramaer og kontroverser er mange, og blekner raskt i en virkelighet som kryper stadig nærmere parodien. Når «Ingen kommentar» får sin kinopremiere 22. august – to år etter «Makta», satireserien om Arbeiderpartiet – er det nok heller oljefondets investeringer i selskaper med bindinger til den isralske okkupasjonen som opprører.
«Ingen kommentar» er regissert av Petter Næss, som blant annet står bak «Elling»-filmene. Den foregår i et slags parallell-univers der Erna Solberg – spilt av Laila Goody – er omdøpt til Alma Solvik og Sindre Finnes – spilt av Anders Baasmo – er blitt til Sondre Bortnes. Den kontroversielle spinndoktoren Karianne Moen (Pia Tjelta) bykser inn fra sidelinja for å «redde narrativet». Og mens aksjeskandalen gradvis tilspisser seg, mediepresset øker og valget tikker nærmere, følger vi statsministerparet og deres nærmeste rådgivere og fortrolige – alle med stadig økende puls.
«De virkelige spisse broddene uteblir», mener VGs anmelder. «Nesten ribbet for politikk», skriver Nettavisen. Likevel uttalte lobbyorganisasjonen Aksjon for norsk eierskap til NRK – i forbindelse med pressevisningen i Arendal – at satirefilmen aldri burde fått statsstøtte. Ifølge styreleder Roger Hofseth kan filmen påvirke valgresultatet.
NRK filmet Hofseth på taket av båten hans der den lå til kai ved havna i Arendal. «Det er skittent spill», uttalte Hofseth, «og det burde vi ikke ha noe av». Han mente det var problematisk at en av Norsk Filminstitutts komitémedlemmer – som har vært med på å bevilge 12 millioner kroner til produksjonen av filmen – er tidligere AUF-medlem. At regissøren på sin side er et tidligere Høyre-medlem, har visst lite å si.
Satiren som form har eksistert siden antikken og demokratiets spede begynnelse. Greske komediedramatikere – framfor alt Aristofanes – benyttet seg ivrig av virkemidler som sarkasme, overdrivelse, parodi og ironi i sin kritikk av samtidas filosofer, politikere og andre maktpersoner.
Selve ordet kommer fra latinske satura, som betyr noe i nærheten av «et fat med litt forskjellig på». Blanda drops,ville vi kanskje sagt i dag. Satiren snapper freidig fra ulike sjangre og virkemidler – kan sparke til én den ene dagen og en annen den neste. Den røde tråden – selve kjernen i satiren som sjanger – er imidlertid at satiren sparker oppover. Gjennom århundrer har satire utfordret autoriteter ved å identifisere og latterliggjøre hykleri, dobbeltmoral og maktstrukturer.
«John Oliver og andre ‘Late Night Hosts’ er blitt USAs moralske kompass»
Siden satiren dessuten er indirekte konfrontasjon av makta, har den kanskje også fungert som ventil for frustrasjon over maktstrukturer i samfunn der disse oppleves utfordrende for vanlige folk å få gjort så mye med?
«Amerikanske talkshow fortsetter å gjøre narr av president Trump. Hvor lenge vil de få holde på?» spurte Morgenbladets filmanmelder og kommentator Viviana Vega i begynnelsen av juni, og trakk frem «The Late Show»-programleder Stephen Colbert som en av dem som kunne være i faresonen. Colbert hadde nylig kritisert eierne av eget program – Paramount og CBS – for å ha inngått forlik med Trump.
Få uker etter besluttet CBS å legge ned seerfavoritten, og Colbert er selv åpen om at han mener avgjørelsen er politisk. The Guardian-kommentator Arwa Mahdawi påpekte nylig at John Oliver og andre «Late Night Hosts» er blitt USAs moralske kompass når det kommer til Gaza og Trump. Disse showene er det eneste stedet i mediene det fremdeles foregår en ærlig samtale, mener skribenten.
Men forstår vi nødvendigvis hva satire er? Da NRK nylig dekket at «South Park»-skaperne Matt Stone og Trey Parker har havnet i hardt vær etter å ha portrettert Trump naken og med mikropenis i serien, brukte ikke statskanalen begrepene «satire» eller «harselas» for å beskrive hva serieskaperne gjorde – men sjikane. Sjikane betyr forulemping eller ærekrenkelse. Var begrepet hentet fra servile amerikanske medier? Det «South Park»-skaperne gjør, er noe mer avansert: å ta i bruk sterke og provoserende virkemidler bevisst, for å kommentere presidentens maktmisbruk i et USA i full demokratisk demontering.
Det er et hav mellom USA og Norge – både geografisk og ideologisk. Men den amerikanske samfunnsutviklingen kan likevel vise oss noe viktig om hvorfor satiren må få lov til å være fri.
I tillegg er det en annen parallell å trekke: I 2010 gjorde den såkalte «Citizen United»-dommen i amerikansk høyesterett det mulig for store selskaper og mektige interessegrupper å pumpe ubegrensede økonomiske midler inn i politiske kampanjer og valgkamp. Det er flere som nå peker på denne domsavgjørelsen som skjebnesvanger for det amerikanske demokratiet.
Og her i Norge? «Det må settes et tak på hvor store pengegaver man kan gi til politiske partier. Før det er for sent», skrev Dagsavisen på lederplass 13. august. For aldri før har norske milliardærer spyttet tilsvarende beløp inn i valgkampen til de borgerlige partiene. I populismens og algoritmenes tid er muligheten for meningspåvirkning stor.
Den virkelige trusselen mot stortingsvalget i år er altså ikke en satirisk film. Den virkelige trusselen er milliardærer som gir KrF millioner, ikke fordi de plutselig har gjennomgått en evangelistisk oppvåkning, men fordi det å hjelpe partiet over sperregrensa sikrer blått flertall og avvikling av formueskatten. Et skittent spill som dette har vi aldri sett i norsk politikk før.
Vi vil snart få se hvilket utfall det kan få. Og det kan bli alt annet enn morsomt.
