I sommer lanserte Zarah Sultana og Jeremy Corbyn et nytt politisk parti, enn så lenge kjent som Your Party. I løpet av bare noen uker har de fått over 600.000 medlemmer, og er med det størst i landet. Nok en gang ser vi altså ansatsene til hva Richard Seymour sist gang Corbyn tok av i offentligheten omtalte som «den radikale politikkens rare gjenfødsel».
Før vi går til fiksjonens verden, la oss begynne med fakta. Partiet har enda ikke spikret fast et program, Sultana og Corbyn har imidlertid sammen undertegnet et kort skriv hvor vi blant annet kan lese: «Systemet er rigget når denne regjeringen sier at det ikke er penger igjen til de fattige, men milliarder til krig.» Omfordeling, boligpolitikk, nedrustning, klimasaken og Palestina nevnes som særlig viktig, samt et ønske om en mer nedenfra-opp tilnærming til politikk.
Vi kan anta at partiet vil fortsette et sted i nærheten av der «corbynismen» slapp, før den i 2020 ble «kuppet» av Keir Starmer og andre nyliberale stemmer innad i Labour som i lengre tid hadde motarbeidet sin leder. Corbyn burde gjort langt mer for å fjerne antisemittisme i partiet, noe han med rette ble kritisert for på tampen av sin tid som leder. Media opererte imidlertid med en rekke useriøse personangrep gjennom hele perioden han ledet partiet, først og fremst motivert av hans radikale politikk.
Selv om media fremdeles er kritiske til den radikale fløyen av venstresiden, har Sultana og Corbyn i dag svært mange i ryggen når de hevder at lederen av det britiske arbeiderpartiet har bidratt til folkemordet i Gaza ved å blant annet fortsette våpeneksport til lsrael. Starmer er slettes ingen populær politiker, dessuten vant han valget kun fordi de konservative gjorde et historisk dårlig valg. «Fuck Keir Starmer» ble det ropt fra scenen og blant publikum på Kneecaps konsert på festivalen Glastonbury i sommer.
Da Sultana annonserte planen om et nytt parti, hadde hun allerede forlatt Labour og satt som uavhengig representant i parlamentet. Til journalisten i den uavhengige, venstrevendte medieplattformen Novara Media oppga hun følgende forklaring: «Jeg kunne ikke banke på nok en dør og be folk stemme på Arbeiderpartiet så lenge det er et parti for folkemord, så lenge det er et parti for innstrammingspolitikk.» Omtrent samtidig som Sultana luftet sin frustrasjon, innførte landet en svært streng lov som gjorde det ulovlig å støtte fredsorganisasjonen Palestine Action, som nå er å anse som en terrororganisasjon. Til gjengjeld kokte det over med progressiv aktivisme på Glastonbury mot Israels krig og folkemord.
En rekke av forsidene til landets usedvanlig reaksjonære tabloidpresse rettet skytset mot BBC. Rikskringkasteren hadde først avgjort å ikke vise Kneecap sin konsert fra festivalen i sin redsel for at de irske hip hopperne ville tale mot folkemordet. Uvitende som de var, valgte de heller å vise duoen Bob Vylan, og resten er historie: «Death, death to the IDF» lød deres kjente slagord fra scenen. Ifølge de hysteriske avisene burde de ansvarlige i BBC sparkes, og kort tid etter gikk da også direktøren for musikk av.
Mens dette politiske dramaet utspilte seg i juli, og som altså kulminerte med opprettelsen av et nytt parti, befant jeg meg i bydelen Brixton i England. Som sommerlektyre hadde jeg tilfeldigvis brakt med meg Chris Mullins politiske thriller «A Very British Coup» fra 1982, som senere ble omgjort til en kjent TV-serie i 1988, begge aktuelle for dagens situasjon, selv om kvinnesynet i bøkene burde bli oppdatert.
Premisset til Mullins fortelling er at Labour har fått den radikale sosialisten Harry Perkins som ny leder. På omslaget til den nye 2017-utgaven het det at jeg hadde å gjøre med en bok som forutså sensasjonen Corbyn. Men først og fremst er Mullins fortelling en studie av hvilke motkrefter en slik hendelse utløser.
I Mullins roman jobber det eksempelvis en MI5-agent internt i BBC som er opptatt med å luke ut «ekstremister». Men mer enn rykter om MI5s innblanding i politikken, mange av dem som ble bekreftet etter romanen kom ut, blant annet om agenter i BBC, er det andre vel så relevante forhold boken til Mullen bør leses i lys av. For det første den nyliberale Margaret Thatchers valgseier i 1979, som i boken nevnes som en av flere årsaker som har ført landet ut i misære.
I forordet nevner Mullin at det da han skrev boken ikke var utenkelig at den radikale sosialisten Tony Benn ville ta over partiet og kunne ha en god sjanse mot Thatcher. Brixton-opptøyene fra 1981 nevnes også tidlig i romanen som en relevant kontekst. Hendelsen var et tydelig symptom på samfunnets rasisme og ulikhet og ikke minst behovet for en ny, sosial kurs. Romanen «A Very British Coup» begynner med disse opptøyene, men spoler fort frem til Perkins overraskende valgseier i 1989, kort tid etter at han tok over partiet.
Valgløftene innebærer blant annet å angripe mediemakten til de rike oligarkene, fjerne USAs militære baser fra landet, nedrustning og å re-industrialisere landet ved blant annet å demokratisere bankene. Perkins er en uredd og belest arbeider som i mange år har jobbet i stålindustrien i Sheffield, hvor han også var tillitsvalgt i fagforeningen. Han representerer dermed det verste de rike kan tenke seg.
Mullen påpeker i forordet at USAs ambassade var de første som ringte for å høre om de kunne kjøpe en kopi av boken av sosialistblekken Tribune, hvor Mullin jobbet og som ga ut boken. Foruten konservative, upålitelige civil servants og borgerlige medier, spiller da også CIA-konspirasjoner en sentral rolle i boken. I boken har nordamerikanerne blant annet kjøpt enkelte fagforeningstopper ved å betale for lengre smøreturer til USA. Særlig en pamp, den moderate Reg Smith, blir plutselig radikal og går til en streik for urimelig høye lønninger til arbeiderne i kullkraftverkene for å sverte Perkins. Ettersom det ville tatt seg dårlig ut å tvinge kraftverkene i bruk igjen, må den radikale statsministeren simpelthen sitte å se på mens lyset slås av i landet.
Samtidig koordinerer media sine angrep. Foruten å luske etter hemmeligheter på de ulike ministrene som de kan eksponere, gir de sin fulle støtte til streiken. De liker kanskje ikke arbeiderbevegelsen, men støttet de ikke den polske fagforeningen i sin kamp mot Sovjetunionen, er det noen skyter inn i et redaksjonsmøte.
Konspirasjoner kalles med rette ofte politikk for idioter, ettersom skjulte sammensvergelser heller en abstrakte strukturer vektlegges. Antisemittisme er nettopp et eksempel på hvor tragisk og farlig slik tenkning kan være. Mullins konspirasjonsteori er derimot ingen reaksjonær fantasi. Heller enn å plassere skylden hos etniske minoriteter, vektlegges medienes makt, dessuten utgjør økonomiske aspekt en vel så viktig del av plottet.
Som et resultat av Perkins valgseier, begynner pundet umiddelbart å falle, og regjeringen trenger sårt penger ettersom de er i ferd med å bruke opp reservene i sitt forsøk på å stryke valutaen med å kjøpe opp pund. De lite hjelpsomme byråkratene i Finansdepartementet håper «realitetene» snart vil gi den ferske statsministeren en lærepenge, men hans stahet gjør dem fort bekymret for at landet skal gå konkurs under akkurat deres tjenestetid. Internasjonale investorer liker som kjent ikke ambisiøs pengepolitikk, og dette er en utfordring enhver progressiv bevegelse må forholde seg til. Hvis landet går konkurs, kan det bli vanskelig for Perkins regjering å fullbyrde de ambisiøse sosiale målsettingene.
Allierte land, presset av USA, nekter å tilby lån som kan bistå Storbritannia i å styrke sin valuta, og oppfordrer land til å selge sine pund. IMF stiller på sin side urimelige krav om kraftige kutt i offentlige utgifter hvis noen lån skal deles ut. Løsningen Perkins regjering kommer frem til, som han fremforhandler med et sett land som gjerne ser at USAs stilling svekkes, er både plausibel og kreativ.
«Perkins representerer det verste de rike kan tenke seg»
Tittelen til Mullins roman hinter til at venstrevendte regjeringer kan felles uten at vold utøves. Venstresiden må være forberedt på propaganda, men også investorstreiker og andre økonomiske taktikker som kan ramme dens handlingsrom og popularitet.
Fraværet av nyliberale new Labour-politikere til tross, Your Party vil før eller siden møte på en rekke utfordringer, ikke minst hvis de mot all forventning faktisk kommer til makten. Kontrarevolusjon i ulike varianter er et vedvarende spøkelse både den parlamentariske og revolusjonære venstresiden hjemsøkes av. Enhver bevegelse som ønsker å ødelegge det bestående, vil naturligvis møte motstand.
Det eneste som kan bøte på denne formen for motstand, er å lage en sterk nok bevegelse som kan motstå angrepene. Dessuten trengs egne mediekanaler hvor borgerlig propaganda ikke slipper til, noe Sultan da også fremhever i det nevnte intervjuet med Novara Media, på spørsmål om hvorfor hun hadde valgt å først snakke med akkurat dem om hvorfor hun forlot Labour og om det nye partiet. Mullins var tidlig ute med å vise virkningene av tabloidpressen, og får frem at det krever moralske politikere. Perkins er ingen Jesus, og gir pressen unødvendig skrivestoff, som leseren vil oppdage. Samtidig er pålitelig media og moralske politikere ikke nok, gitt de internasjonale, økonomiske dynamikkene vi så vidt har undersøkt her.
Venstresidenmå derfor være internasjonal. Vi kan derfor bare håpe på at lignende bevegelser tar form i andre land. Nettopp fordi verdensmarkedet har ført land i kontakt med hverandre, henger alt sammen med alt, og vi er derfor avhengig av hverandre. Lærdommen i «A Very British Coup» er klar: Vi må være forberedt på massiv motstand. Uten en tydelig plan mot reaksjoner på progressiv politikk, vil sentrumspolitikere med rette hevde at venstresiden er urealistisk.
