Det var et eventyrrike med gamle båtmotorer, defekte slåmaskiner, sløve motorsager, tause vekkerklokker og sprukne kasseroller. Og midt inne i dette – med svarte hender, enda svartere kjeledress og sneipen i kjeften: Sigmund, bygdas reparatør, som fikk det til å sprute av sveiseflammer og saftige uttrykk. Sigmund var en trollmann med hendene; han reparerte traktorer, hjulvisper, radioer, ljåer, sykler, trillebårer, gebiss, sparkstøttinger, bøttehanker og hengelås. Til og med kjærlighetssorg og fyllesjuke kunne han visstnok kurere. Det var ikke det problem Sigmund ikke visste råd for. Han banket og benket, lirket og loddet, skrudde og sveiste. Og når han leverte den reparerte gjenstanden tilbake, sa han alltid: «Likar’ enn nytt! Og my’ sterkar, veit du.»
Nå skal det innrømmes at Sigmund ikke alltid var like heldig. En gang monterte han en heimelaget potetopptaker til traktoren. Det må ha blitt noe feil med utvekslingen, for potetene forsvant i en svart bue langt opp i heia, der de fant hvile blant einer og lyng. Sommeren etter kunne vi unger plukke poteter på steder «der ingen skulle tru at nokon potetplante kunne bu».
Det var selvfølgelig ikke bare menn som reparerte ting i min barndom. Kvinner var minst like dyktige, selv om det de gjorde kanskje var mindre spektakulært. Mamma spurte alltid om det var «bøtingsvon» i noe før det ble vurdert kastet. «Å, læt mæ’ sjå,» sa hun. «Det e’ så rart med det når ei god hand får tatt i det.» Hun lappet og limte, sydde og stoppet. Når skjortekragen var slitt, ble den snudd. Klær ble sprettet opp og sydd om; nye hæler ble strikket i sokken som ellers var brukbar; glidelås, som gled, men ikke låste, ble erstattet med knapper. «Det gjær ingen ting om klean e’ stoppa og lappa, hvis de e’ heile og reine,» var mammas mantra.
Ønsket om – og evnen til – å reparere hang selvfølgelig sammen med knapphetssamfunnet, der nøysomhet var en dyd. Å kaste noe var det siste man gjorde. For en visste aldri, det kunne bli bruk for det. Man tok derfor vare på knapper, tøystykker, garnrester, innpakningspapir, esker, skruer og muttere. Brukte spikere ble benket og brukt om igjen, så lenge de ikke var for rustne.
Fordi jeg hadde min barndom på 1950-tallet, innrømmer jeg at jeg i dagens samfunn er blitt en dysfunksjonell dinosaur. Jeg får meg simpelthen ikke til å kaste ting som det kan være «bøtingsvon» i, eller som det kan bli bruk for. Har en god fantasi, kan det meste tenkes å komme til nytte. Min rekvisittbeholdning inneholder derfor gardinstenger, stikkontakter, hyssingstubber, kaffekrus, blomstervaser, juletrepynt, lysestaker – pluss en rekke andre ting som jeg innser nok aldri kommer til å bli brukt. Redningen er blitt en butikk i Lillehammer som tar imot både ting og tøy, så lenge det er brukbart og kan gis eller selges videre.
«’Å, læt mæ’ sjå,’ sa hun. ‘Det e’ så rart med det når ei god hand får tatt i det’»
Sist sommer gikk jeg igjen forbi Sigmunds verksted. Kjerreveien var nå grodd igjen og hadde krympet til en smal sti. Det vindskeive skuret, som en gang fortonte seg som et kjempestort verksted, lå der som før, men alle lyder var skrudd av; de sterke luktene var dunstet bort, fargene vasket vekk. Bare skjeletter av rustne ovner og halve traktorer stakk opp mellom brennesle og revebjelle. Jeg gikk nærmere og fant rester av slåmaskiner, kjettinger, vannkraner og meierispann. Til og med en båtmotor hadde her fått sin endelige landlov. Hadde Sigmund glemt å levere det tilbake? Gikk han bare sin vei, med sneipen i kjeften, da ordren kom om at lyset skulle slukkes?
Jeg griper meg i å savne Sigmund og verkstedet hans. Tusenkunstnere som han er borte, bortsett fra noen få lappeskreddere, skomakere og sykkelreparatører. I dag lyder omkvedet: «Det lar seg ikke reparere.» Eller: «Det lønner seg ikke å reparere, det er billigere å kjøpe nytt.» Sigmund ville aldri ha godtatt dette. Det ville ha vært det samme som å si at det ikke lønte seg å leve. Han ville ha satt brillene på nesa, lagt hodet på skakke, snudd og vendt på det. «Klart det lar sæ’ reparer!» ville han ha sagt – før han med skrujern og loddebolt hadde gått løs på datamaskiner, mobiltelefoner og flatskjermer.
I dag – når fullt brukbare hytter og hus rives for å erstattes av nye og større istedenfor å reparere de gamle; når firefelts motorveier flerrer opp vakre kulturlandskap og legger dyrket jord under asfalt istedenfor å vedlikeholde og forbedre de gamle veiene; når nesten ubrukte stoler og bord kastes fordi alt skal skiftes ut i den nye leiligheten – da bør vi minne hverandre om at kjøp-og-kast-kulturen bare kan gjelde for en liten, privilegert gruppe i vårt rike hjørne av verden. Denne sløsende livsstilen vil også vare bare en kort periode i historien. Så vil den oppfinnsomme reparatøren komme tilbake, simpelthen fordi vi blir nødt til å gjenoppdage nøysomheten. Det er bare nøysomhet som kan gjøre det mulig for stadig flere mennesker å overleve på en liten klode med begrensete ressurser, og som nå står midt oppe i en klimakrise.
Våre lovgivere bør kreve at industrien lager datamaskiner, mobiltelefoner, radioer, ovner og kjøleskap slik at de varer lenge og lar seg reparere. Og slik at det lønner seg å reparere. Hvorfor ikke utvide garantitiden til ti år – eller mer? Det ville bety at varene måtte produseres med mer holdbare materialer, at reservedeler måtte finnes på lager og at gjenstandene faktisk lot seg reparere uten å måtte sendes til den andre siden av kloden og tilbake igjen. Det ville kanskje også sette en stopper for at noen bevisst bygger inn svakheter i sine produkter for stadig å kunne selge nytt ræl.
På en brannstasjon i Livermore i California henger en firewatts lyspære. Den ble slått på for første gang i 1901, og den lyser fremdeles. Den er et lysende eksempel på at ting kunne vare mye lenger, hvis produsentene hadde ønsket det. Fram til 1920 var det konkurranse om å lage «evigvarende» lyspærer. De største lyspæreprodusentene, blant dem Osram og Philips, gikk da sammen om en ny strategi. Ingen lyspære skulle fra nå av vare lenger enn 1000 timer. Formålet var selvfølgelig økt salg. Denne filosofien har nå slått gjennom på alle områder.
To ord blir viktige i årene framover: økologi og økonomi. Ordene er greske og betyr «husforståelse» og «husforvaltning». Hvis Jorda er vårt felles hus, er det mye som tyder på at vi har forstått for lite og forvaltet for mye. Jeg føler meg sikker på at Sigmund sitter i sin himmel og nikker til dette, mens han fikser Vårherres mikrofon og høyttalere. De to vil nok ha ett og annet å si oss – før det er for sent.
