Det er for seint å seie sorry, vi visste ikkje at vi tjente pengar på døde born og sjukehus i flammar, oisann beklager vi har visst blitt rikare medan de døyr. Eg leiter febrilsk etter stopp-knappen på dette toget som rullar vidare utan mitt samtykke, eg vil stanse dette sirkuset der nasjonaliteten min gjer meg medskuldig i krig og folkemord fordi profitt er viktigare enn menneskjeliv.
Allerede abonnent? Logg inn
Fredag ettermiddag 4. juli, då landet tok ferie, valde kulturministeren å fortelje at regjeringa hadde bestemt seg for den «billegaste» løysinga for Nationaltheatret. Tidspunktet er eit klassisk døme på lansering av noko ein helst ikkje vil ha særleg blest om. Avgjerda inneber to nye biscener ein eller annan stad ved eller innanfor Ring 3, og oppussing av dagens hovudscene. Så skulle vel ein vanskeleg sak vere ute av verda og ikkje øydeleggje valkampen for Arbeidarpartiet? For meg blei det ei kjensle av déjà vu. Trøndelag Teater blei skipa i 1937, men teaterbygget er frå 1816. Alt på slutten av 50-talet skreiv avisene om kor forferdelege tilhøva var for dei tilsette.
Amund GrimstadI intervju med Klassekampen 2. august uttaler Ine Eriksen Søreide på spørsmål om det pågår et folkemord i Gaza: «Jeg er, som jeg alltid har vært og som også dagens regjering er, veldig tydelig på at det er en juridisk vurdering som må skje i domstolen. Det er viktig av spesielt én grunn, og det er at hvis domstolene skal fortsette å ha legitimitet og respekteres, så må man ikke politisere dem. Det følger av folkemordkonvensjonen at dette er en juridisk vurdering.» Enten snakker hun mot bedre vitende, eller så har hun ikke lest konvensjonen. Konvensjonens tittel viser dette klart: «Konvesjonen for å hindre og for å straffe folkemord». Skal man hindre et folkemord kan man ikke vente på en etterfølgende dom. Dette forsterkes i artikkel 1 hvor de kontraherende stater forplikter seg til å forhindre og straffe folkemord.
Bent EndresenAstrid Hauge Rambøl og Agnes Nærland Viljugrein mener jeg påstår at de ikke har fått med seg det kraftige nedsalget i utleiemarkedet etter at renta begynte å stige (Klassekampen 6. august). Poenget mitt er at de underspiller denne utviklingen kraftig. Rambøl og Viljugrein vektlegger gårsdagens forhold, siden deres forslag til endring, er den samme som i går, nemlig at staten skal gå inn og subsidiere en del av det vanlige leiemarkedet. Vi er enige om fakta, som at over 10.000 utleieleiligheter har forsvunnet bare i Oslo de siste årene. Men siden det fortsatt finnes 50.000 leieboliger i hovedstaden, mener Rambøl og Viljugrein at min påstand om at virkeligheten er snudd på hodet, ikke stemmer. Folk kan bedømme selv, men når 17 prosent av leieboligene forsvinner fra markedet i løpet av få år, og faktorene som har skapt denne voldsomme endringen, ikke ser ut til å forsvinne, har vi havnet i en uholdbar situasjon. Nedsalget vil fortsette, og når man minimerer betydningen av dette, vitner det om en begrenset omsorg for leietakerne. Daglig leder i Utleiemegleren i Bergen Vest sier til DN i mai at «leiligheter som for tre år siden kostet 14.000 kroner i måneden, leies nå ut for inntil 20.000 kroner». Det beste tiltaket mot nedsalg på kort sikt, er ikke et «tiltak», nemlig lavere rente. Lavere likningsverdi kan ha begrenset effekt for utleiere med lav gjeldsgrad, men det viktigste tiltaket mot å kjøre leiemarkedet i grøfta, er en kraftig økning i bygging av studentboliger. Og da snakker jeg ikke om å øke dekningen fra 15 til 20 prosent av studentmassen, som er målet i dag, men 40 eller 50 prosent. Et old school sosialdemokratisk krafttak. Dette er subsidiert boligbygging som er billig, og som ikke bryter med folks rettferdighetssans, siden man bor der i en avgrenset periode.
Mikael Godø