Da Jugoslavia kollapset på 1990-tallet ble Bosnia-Hercegovina erklært som en uavhengig stat. Majoriteten i landet var bosniske muslimer og landet hadde en serbisk og en kroatisk minoritet. Mye av landets serbiske minoritet ønsket ikke å være en del av Bosnia, og dannet den bosniske serberrepublikken (Republika Srpska) i Bosnia. Den gjenværende Jugoslavias, senere Serbias, president Slobodan Milosevic, og det bosnisk-serbiske lederskapet i Bosnia drømte om et «Stor-Serbia». De gikk til krig hvor den bosnisk-serbiske hæren, støttet av Milosevic, begikk massive forbrytelser og etnisk rensing, hovedsakelig mot bosnierne, men også kroatene. Mer enn 100.000 mennesker ble drept i krigen, hvorav rundt 80 prosent var bosniere. To millioner ble tvangsforflyttet.
Klimakset var massakren av over 8000 bosniere i Srebrenica i 1995, som pågikk over to uker. Over 20.000 kvinner og barn ble fordrevet ut. Til nå er over 8300 lik identifisert gjennom DNA-analyser av benrester, en prosess som fortsatt pågår. Likene ble spredd og forsøkt skjult i massegraver. Hvert år holdes begravelser for nye identifiserte drepte.
Mange bosniere søkte tilflukt i Srebrenica fordi det var en sikkerhetssone under FN. Til tross for statusen var det verken nok mat eller vann. Ingen nødhjelp ble sluppet inn og sult ble brukt som et våpen for å svekke befolkningen. Humanitære organisasjoner hadde slått alarm. Barn døde av sykdommer og sult. FN hadde sendt inn en fredsbevarende styrke, men ingen hjelp kom. Til slutt så Nato seg tvunget til å gå inn og avslutte krigen. Erfaringer fra Srebrenica gir oss fire lærdommer verdt å huske når det igjen begås et folkemord på Gaza.
1: Et folkemord utfolder seg over tid.
Adama Dieng, tidligere FN-rådgiver for forhindring av folkemord, har uttalt at et folkemord ikke er en tilfeldig brutal massakre over en dag, men en prosess over tid som krever planlegging og ressurser.
Et folkemord forekommer når man over lengre tid fysisk og psykisk svekker eller ødelegger en befolkning på grunn av deres tilhørighet til en religion, etnisk eller nasjonal gruppe. Dette inkluderer handlinger som overgrep, drap av sivile, virkemidler som å sulte mennesker, nekte nødhjelp og tvangsforflytning. Mulighetene til en gruppe for å holde sitt liv og samfunn gående ødelegges. Folkemord er rett og slett når mennesker tvinges til maktesløshet uten å ha et annet valg enn å rømme eller dø.
Dette er oppskriften som ble fulgt av bosnisk-serbiske styrker. Krigen er kjent for massevoldtekter av bosniske kvinner, beryktede konsentrasjonsleirer som Omarska-leiren, hvor det pågikk umenneskelig behandling, utsulting, nekt av nødhjelp og fordrivelse, og massakrer av sivile i mindre skala enn Srebrenica, over en periode på tre år.
Til tross for grove forbrytelser, er det ingen overordnet instans som konkluderer med folkemord mens det pågår. Det skulle gå et tiår før Srebrenica ble erkjent som et folkemord. Ingen utøvende part erkjenner heller det de gjør. Verken Serbia eller Republika Srpska har til dags dato erkjent Srebrenica som et folkemord.
Lærdommen fra Bosnias historie (og andre folkemord) er å plukke opp når folkemord utfolder seg eller er i ferd med å utfolde seg i sanntid, for å hindre at det skjer igjen. Folkemord skal forsøkes stanses før prosessen blir gjennomført, ikke etterpå. Det er ikke uten grunn at FN har rådgivere for forhindring av folkemord. Å vente til en overordnet instans erklærer det for folkemord før man gjør noe, eller bli et tomt ekko av overgriperens benektelser og unnskyldninger for det de gjør, er i realiteten å støtte folkemordet.
2: Et folkemord kan bare skje når verden lar det skje.
Til tross for krigsforbrytelsene begått av den serbiske hæren grep verken FN, Nato eller det internasjonale samfunnet inn før etter Srebrenica-massakren. Serbiske styrker fikk i stedet hjelp ved at USA og EU nektet å oppheve våpensanksjoner mot Bosnia, noe som gjorde at den bosniske hæren stilte mye svakere enn de serbiske styrkene. Straffriheten for serberne hele veien fra 1992 gjorde også at bosnisk-serbiske styrker ble oppmuntret til å begå stadig mer alvorlige forbrytelser. Den nederlandske FN-delegasjonen som i 1995 fikk i mandat å beskytte Srebrenica greide ikke det. Det viste seg at de selv hadde gitt mange bosniere over til serberne. Det var først når serberne tok Natos egne soldater til fange, i tillegg at til folkemordet mot bosniere i Srebrenica gjorde forbrytelsene så synlige at folkeopinionen virkelig snudde at Nato grep inn.
Situasjonen i Gaza bærer paralleller til den i Bosnia. Minst 60.000 mennesker er drept, nødhjelp nektes inn, Israel har sprengt i stykker helsevesenet slik at det ikke er grunnleggende medisinsk hjelp å få, befolkningen sultes i hjel, Gazas befolkning er i ferd med å bli tvangsforflyttet og stues sammen på stadig mindre områder, og palestinere tas til fange og begås overgrep mot både på Gaza og Vestbredden. Verden har så langt ikke stanset Israel.
I Bosnia forble Vesten passiv. Serberne ble favorisert grunnet en felles kristen-europeisk tradisjon, og krigen ble lenge fremstilt som en etnisk konflikt mellom ulike grupper hvor alle var like skyldige. I Gaza bistår Vesten aktivt med å utslette palestinerne gjennom våpensalg, investeringer og en mediedekning som viderefører Israels narrativ. FN-rapportør for de palestinske okkuperte områdene, Francesca Albanese, kaller det «economy of a genocide». Langt større interesser enn noen felles kulturarv står på spill ved å gripe inn overfor Israel enn overfor serberne.
Både en internasjonal rettsorden, FN og Nato var på plass da den etniske rensingen og folkemordet på bosnierne pågikk. Det manglet vilje til å gjøre noe, og da var det folkeopinionen som tvang Vestens ledere til å ta affære mot serberne. Den israelske stats overgrep er et system som er mye vanskeligere å bryte enn det serbiske på grunn av staters og selskapers direkte tilknytning til Israel gjennom økonomiske interesser. Selv om kampen er tøffere, snur nå likevel folkeopinionen mot Israel også. Lærdommen er at kampen om å endre folkeopinionen må fortsette selv om det er vanskelig, fordi kun slik kan man legge press på internasjonale ledere, som ikke har vilje, men makt til å foreta noe overfor parter som begår forbrytelser mot menneskeheten.
3: Folkemord får utfolde seg grunnet systematisk dehumanisering.
Når man ønsker å «rense» land for en etnisk eller religiøs gruppe, må «den andre» først fremmedgjøres. I årene som ledet opp til folkemordet spredde de ultra-nasjonalistiske serbiske lederne som Biljana Plavsic og Radovan Karadzic ekstrem hets mot bosnierne i medier og taler. Bosniernes muslimske tilhørighet ble brukt for å skille dem ut som et historisk fremmedelement og trussel med tilknytning til det osmanske riket. Retorikken ble mer og mer ekstrem, som når Plavsic kalte bosnierne for genetisk defekte. Slik ble det enklere å få serbiske soldater til å begå stadig mer umenneskelig behandling av bosnierne, som manifesterte seg for fullt i konsentrasjonsleirer, som den beryktede Omarska-leiren. Selv om bosniere tilhørte samme slaviske rase, etnisitet og geografi som andre i Jugoslavia, krysset dehumaniseringen alle disse grensene på grunnlag av deres religion. Bare 40 år etter utryddingen av jøder i Europa, med en rettsorden og et image skapt i ettertid som et kontinent som nå skulle likestille alle mennesker, så er dette vanskelig å erkjenne. Desto viktigere blir det nettopp å forstå og erkjenne at dehumanisering av folk danner grunnlaget og aksept for senere forbrytelser mot dem, og at jo lengre tid det går før man gjør noe, jo vanskeligere blir det å få overgriperen til å ta ansvar for sine gjerninger. Dehumanisering må og motarbeides på tidlige stadier.
«Det skulle gå et tiår før Srebrenica ble erkjent som et folkemord»
Den israelske folkemordhistorikeren Raz Segal har forklart at dehumanisering av palestinere har pågått over flere tiår, hvor de har blitt fremstilt som terrorister hver gang de gjør motstand mot kolonialisering og den ulovlige okkupasjonen. Anti-sionistiske aktivister som har gått på israelske skoler har også forklart hvordan arabere fremstilles som fienden helt fra barndommen av. Etter 7. oktober har dehumaniseringen intensivert, med uttalelser som at Gazas barn er legitime mål. Det er en illusjon å tro at Israel kan snakkes til diplomatisk etter så lang tid med gjentatt dehumaniserende diskurs. Serberne lot seg ikke stanse diplomatisk etter bare noen år med konflikt, mens Israel har fått spredd sin retorikk i snart 80 år. Israels straffrihet og dehumanisering av palestinere over så lang tid tvinger verdenssamfunnet til å ta ansvar.
4: Anerkjennelse av folkemord og en rettferdig rettsforfølgelse skjer ikke mens forbrytelsene pågår.
Etter Srebrenica-massakren ble partene tvunget til å inngå en fredsavtale, Dayton-avtalen, som belønnet Republika Sprskas forbrytelser med «halve kongeriket». De fikk sin egen føderasjon i Bosnia som utgjorde 49 prosent av landet. Freden ga likevel ro til en lang kamp i det internasjonale rettssystemet. Bosnia tok sak om folkemord til de internasjonale instansene allerede i 1993 på grunn av at serbisk-bosniske styrker begikk flere alvorlige forbrytelser og gjennomførte flere massakrer av mindre omfang mot sivile rundt om i Bosnia. Kun hendelsen i Srebrenica ble erklært for folkemord av det internasjonale krigstribunalet for tidligere Jugoslavia i 2004 og av ICJ i 2007. Bosniske overlevende kvinner har kjempet for denne rettferdigheten, de fikk den ikke servert av systemet. Det tok enda lengre tid før de serbiske lederne ble stilt for retten. Grunnet de nederlandske styrkene som sviktet i å beskytte bosnierne i 1995, ble også Nederland holdt delvis ansvarlig for drapene på flere hundre bosniere i rettsrunde i Nederland, og regjeringen resignerte på grunn av dette i 2002.
Tvangsforflyttede bosniere fikk mulighet til å flytte hjem igjen, og den bosniske folkegruppen forble i hjertet av Europa. Likevel er det slik at Srebrenica hører til Repulika Sprska i dag. Derfor er det mange bosniere som aldri flyttet tilbake dit. Mange av de som har flyttet tilbake, har måttet akseptere å ha serbiske soldater som har begått overgrep og drap mot dem selv og deres familier går straffefritt rundt i nærmiljøet.
På samme måte som i Bosnia, vil verden nå tvinge en ny virkelighet på palestinerne. Gaza er ikke det første sannsynlige folkemordet som blir framstilt som uunngåelig geopolitikk. Apartheid, tvangsforflytning og okkupasjon blir normalisert under dekke av å oppnå «stabilitet». Igjen står FN og det internasjonale systemet maktesløse. Uten en vilje fra det internasjonale systemet får man ikke hindret menneskelig lidelse.
I dag minnes Srebrenica verden over. Veien til rettferdighet er vond, lang og vanskelig. Likevel er det denne kampen alle ønsker å identifisere seg med. Når forbrytelser skjer i den skalaen de gjør i Gaza, må vi se til historien og lære av den. Det skal ropes at folkemordet og utsultingen må stanse, igjen og igjen til man blir hørt. Det er dette Srebrenica lærer oss.
