Grunnlaget for et demokratisk samfunn er at allmennheten og media skal ha tilgang til informasjon. Uten å vite hva som skjer og planlegges kan vi heller ikke påvirke prosessene i samfunnet. Det gjelder ikke minst i saker som påvirker miljøet gjennom naturinngrep og forurensing. Derfor har vi i Norge i tillegg til lov om offentlighet i forvaltningen en egen miljøinformasjonslov.
Vi er vant med at det er sjølsagt at når en potensiell utbygger søker om en reguleringsplan, en utslippstillatelse eller en driftskonsesjon for ei gruve, så er søknaden og begrunna vedtak offentlig, og hvert trinn i prosessen skal på offentlig høring. Blant det som er offentlig for alle er konsekvensutredningene som vedtaka bygger på.
Dette er ikke bare et prinsipp i Norge, men i alle land som regner seg som demokratiske. I tilknytning til FNs økonomikommisjon for Europa (UNECE) har EU og 46 land slutta seg til Konvensjonen om tilgang til miljøinformasjon, allmenn deltakelse i beslutningsprosesser og tilgang til rettsmidler i saker vedrørende miljø (Århuskonvensjonen). Med dette har både Norge og EU forplikta seg til å gi alle parter og allmennheten den informasjon som er nødvendig for å kunne ivareta både egne interesser og generelle miljøinteresser når myndighetene behandler miljøsaker. Mineralutvinning hører utvilsomt under dette, da den fører til både store naturinngrep og stor forurensing. Dette var teorien. Praksis er noe helt annet.
Nussir ASAs plan om kobbergruve i Finnmark har vært omstridt fra den blei lansert før 2010. Planen har møtt motstand fra blant annet miljø-, fiskeri- og sameorganisasjoner, og anleggsstart er både i 2021 og 2025 stansa av aksjoner. Motstand og forsinkelser har ført til at gruveprosjektet har fått vanskelig med å finne investorer og et smelteverk har trukket seg fra avtale. Siste året har selskapet likevel gjort to store framsteg, som kan tyde på at de verste problema nå er over. Først blei Nussir ASA sammenslått med kanadiske Blue Moon Metals, noe som ga tilgang på kapital og mulig avsetning for det framtidige produktet. Så, 4. juni, kom meldinga om at EU-kommisjonen har valgt ut Nussir som et av de 13 strategiske prosjektene i tredjeland.
Dette betyr enormt mye for Nussir ASA. Denne statusen kan gi tilgang på ei internasjonal finansiering som kan sikre den nødvendige kapital fram til gruva er i drift. Den gir ei politisk anerkjenning på høyt europeisk nivå, som stempler prosjektet som miljømessig bærekraftig og i samsvar med menneskeretter og urfolksretter. Den avviser alle motstandernes argumenter og legger dem døde. For Nussir ASA er dette den største seieren i hele gruveprosjektets 20-årige historie.
Et slikt vedtak må bygge på ei grundig faglig vurdering. Og denne må kunne etterprøves og argumenteres mot, både under søknadsprosessen og etter at vedtaket er gjort. Men under prosessen fra Nussir ASA søkte om status som strategisk prosjekt våren 2024 til de fikk denne innvilga et år etterpå, har det ikke vært noen åpenhet. Søknaden har ikke vært offentlig og heller ikke de opplysninger og vurderinger som er innhenta underveis. Ingen av de mange motstanderne av prosjektet er bedt om å legge sitt syn fram for EU.
Dagen etter at vedtaket kom, skreiv jeg til både EU-kommisjonen og Næringsdepartementet og EU-kommisjonen og ba om å få sakspapira som dette vedtaket bygde på for Nussir-gruva. 13. juni svarte departementet at dokumentene anses som fortrolige. Næringsdepartementet nekter altså å formidle sakspapirer og fortelle hva som er deres grunnlag for å tilrå den strategiske statusen. De skriver først at dokumentene kan unntas offentlighet og da de derfor ikke kan oversende dem. Det virker som at når departementet kan holde noe hemmelig, så gjør de det, og hevder at de ikke har lov å dele dem. Stort bedre gikk det ikke med søknaden min om å få dokumenter fra EU.
«Når departementet kan holde noe hemmelig, så gjør de det»
Det første problemet var om jeg i det hele tatt hadde rett til å be om noen dokumenter, siden jeg ikke er borger av EU: Det er et svar som bør bekymre både tilhengere og motstandere av EU/EØS i Norge, samt borgere i de alle land der EU nå tillater seg innblanding med å støtte gruveprosjekter. EU gjør vedtak av stor virkning ikke bare for mineralutvinningen, men også for miljøet i disse landa, men nekter borgere i de berørte landa tilgang på informasjon om hva vedtaka bygger på.
Nå har jeg faktisk registrert opphold i et EU-land. Da jeg dokumenterte dette, var det klart for neste og neste hinder. Kort sagt etter tre utsettelser og halvannen måned har jeg ennå ikke fått noen papirer. Siste frist for klager er nå 7. august og jeg vet ennå ikke om jeg får tilgang til de dokumentene som skal analyseres i klagen.
Dette er ikke bare mitt problem. Representanter for miljøorganisasjoner og samiske organisasjoner har opplevd tilsvarende, både med departementet og EU-kommisjonen. Nussir ASA har alle dokumentene som vi etterspør, og ingen hindrer dem å dele dem med seg. Men der er alle dører stengt. Nettsida nussir.no er nedlagt på andre året og ingen vil uttale seg om noe.
Klagene må altså skrives uten tilgang på søknad, Norges og EUs vurdering. De må bare bygge på kjennskap til den tidligere prosessen i gruvesaka og EUs regelverk, i første rekke CRMA, Vanndirektivet og Mineralavfallsdirektivet. Å skrive en slik klage er ingen enkel prosess. Det skal gjøres under svært bestemte regler på et svært komplisert skjema. Og dette skal, ironisk nok, gjøres i forhold til nettopp Århus-konvensjonens regler. Ikke selve konvensjonen, men EU si fortolking, lovfesta i en forordning der det settes en rekke krav til hvem som har rett til å sende en klage.
Blant alle organisasjoner i Norge som har engasjert seg i Nussir-saka, er det trolig bare Naturvernforbundet som fyller disse krava, og forbundet har da også bestemt seg for å klage. Men stopp litt: Et av kravene er at organisasjonen er etablert «In accordance with a Member State’s national law.» Kan det være at bare organisasjoner i EU-land får klage til EU, akkurat som bare EU-borgere kan be om informasjon? Vi kan ikke se at EU har gitt noen klar tolking av dette, men andre miljøorganisasjoner som er engasjert i liknende saker har tolka det slik og går for sikkerhets skyld en omvei. Noen klager på strategisk status i tredjeland blir derfor sendt med en miljøorganisasjon i et EU-land som formell klager.
Nå er dette likevel ikke eneste klagemulighet. Det finnes en annen vei, som kalles for Annulment Action. Her er det ikke miljøorganisasjoner, men direkte berørte parter som kan klage. Det vil si grunneiere, nære naboer, rettighetshavere som vil få ødelagt sitt levebrød på grunn av gruva. I Nussir-saka vil det trolig si reinbeitedistriktene Fála og Fiettar. I prinsippet vil fjordfiskere på Repparfjorden, og samiske organer også kunne sende en slik klage. Men de som skal bli godkjent som klagere må gjennom en spesiell test for vurdering om de oppfyller EUs krav.
Og ennå finnes det dem som mener EU er vår beste garanti for demokrati og frihet.
