Matematisk kjærlighet

I fjor høst raste det en debatt i norske medier om moderne dating. Tema var bruken av apper for å finne kjærligheten, urealistiske forventninger og at flere er ufrivillig single. Kvinner og menns «markedsverdi» i datingsammenheng ble diskutert som målbare størrelser. Hva betyr det egentlig å snakke om kjærlighet i markedstermer? Og gir det mening å lete etter livets store kjærlighet basert på algoritmisk matching og tallbaserte analyser?

Celine Songs nye film «Materialists» er en satire over nettopp disse spørsmålene. Lucy (Dakota Johnson) jobber som suksessrik matchmaker – hun har matchet ni par som nå er ektefeller! – i New York. I et ambisiøst forsøk på å revitalisere den romantiske komedien som kinosjanger, utfolder Materialists seg som et klassisk trekantdrama der Lucy må velge mellom to menn: den styrtrike sjarmøren og finansmannen Harry (Pedro Pascal) og den fattige, men kjærlige eksen, skuespilleren John (Chris Evans).

Song slo gjennom med sin debutfilm «Past Lives» i 2023, en delikat kjærlighetshistorie som med sofistikert enkelhet utforsket kompliserte følelser knyttet til migrasjon og identitet. Den koreansk-kanadiske regissøren bygget filmen på egne erfaringer, en tilnærming hun gjentar i Materialists ved å trekke på sin bakgrunn som matchmaker i New York. Mens «Past Lives» imponerte kritikere med sin tilbakeholdne stil som uttrykte store følelser, representerer Materialists en utvikling: filmen er både mer raffinert stilmessig og samtidig mer kynisk i sin emosjonelle tilnærming.

Denne satiriske visjonen blir tydelig gjennom hvordan filmen fremstiller matchmaking-industriens indre logikk. Matchmakerne opererer utelukkende med tall. Alder, årsinntekt, høyde, antall år med høyere utdanning, rangering av utseende og fysisk form er alle del av kalkylen. Ifølge Lucys perspektiv er det ren matematikk som avgjør om to mennesker er en god match. I en tidlig montasje møter vi klienter som lister opp sine krav til potensielle partnere. Alle stiller svært høye forventninger til andre mens de sliter med å vurdere sin egen verdi på samme marked. Når parameterne øker i antall, synker også sannsynligheten for match. Lucys jobb blir dermed å forhandle fram kompromisser: Du kan få høyden, men ikke utdanningsnivået. Når en kollega nevner beinforlengelsesoperasjoner som kan gi opptil 15 centimeter ekstra høyde, proklamerer Lucy dette som en «gamechanger» for mange menn på markedet. Komikken oppstår ikke fra det absurde forslaget, men fra Lucys kliniske entusiasme – hun har så fullstendig internalisert markedslogikken at hun ser kirurgisk kroppsmodifikasjon som forretningsoptimalisering.

«Kameraet behandler hver scene som et visuelt puslespill»

Karakteren Lucy er interessant fordi hun fungerer nærmest som en datamaskin, særlig i første halvdel av filmen, som også etter min mening er den beste. Dakota Johnson – som er kjent for sine stivbeinte skuespillerprestasjoner – viser seg å være perfekt castet. Hun spiller veldig flatt og uttrykksløst og virker likegyldig til alt. Når hun på et tidspunkt erklærer at det eneste kriteriet hennes for en relevant partner er en som er ekstremt rik, er det vanskelig å si om hun egentlig tuller. I bryllupet til to tidligere klienter som hun matchet, har en gruppe flokket seg rundt henne for å høre hennes erfaringer som matchmaker og ideer om kjærlighet. Hun legger fram en romantisk idé om at det de fleste er ute etter er en «nursing home partner» eller en «grave buddy», sier hun. Hun er god på å selge kjærlighet som konsept, men det virker umulig å vite om hun tror på den selv.

Det er i dette øyeblikket hun møter begge mennene. Businessmannen Harry som hun forsøker å rekruttere som klient, men som sier han er mer interessert i å date henne, og ekskjæresten John som er servitør i bryllupet. I utgangspunktet uinteressert i førstnevnte, lar Lucy seg forføre av fancy middager, dyre gaver og et overklasseliv. Vi får vite lite om personligheten eller interessene til Harry som fungerer mindre som en realistisk karakter enn som en levende representasjon av ren materialisme. Når Harry kysser henne, ser vi at Lucys øyne er festet på Tribeca-leiligheten til 120 millioner kroner (ja, vi får vite akkurat hva den koster).

John, på den andre siden, er i midten av 30-årene og bor i kollektiv i en falleferdig leilighet som han knapt har råd til å betale for. Han prøver seg som skuespiller og tar småjobber som servitør for å kunne satse på drømmen. Når John og Lucy møtes på ny, er det åpenbart en dypere tilknytning og tiltrekning dem imellom enn den vi ser mellom henne og Harry. Likevel er det mye som forblir usagt i samspillet mellom de ulike karakterene. I begge relasjoner er det vanskelig å vite hva som driver karakterene, hvorfor de liker hverandre, hvordan de passer sammen. De fungerer alle som representanter for filmens overordnede poeng om datingmarkedets kynisme eller som narrative brikker.

Dette er imidlertid ikke nødvendigvis en svakhet i Songs visjon, men kjennes snarere som et bevisst kunstnerisk valg som frigjør henne til å investere sin kreative energi i visuell fortelling. Det mest fengslende ved Materialists er paradoksalt nok ikke kjemien mellom karakterene, men måten Song fotograferer dem på. Kameraet behandler hver scene som et visuelt puslespill hvor plassering, bevegelse og komposisjon skaper en varme som dialogene nærmest motvirker – det er et interessant samspill. Song viser at hun har auteur-ambisjoner og at romantisk komedie kan være like visuelt slagkraftig som en klassisk dramafilm.

Et mindre subplott avslører imidlertid filmens begrensninger når det gjelder å navigere mellom satire og alvor. En av Lucys klienter, Sophie, blir utsatt for overgrep på en date, noe som introduserer en brutalt realistisk dimensjon til filmens ellers satiriske univers. Poenget er i seg selv viktig – dating innebærer reelle risikoer som romantiske komedier sjelden adresserer. Men Songs behandling av overgrepet oppleves som utilstrekkelig integrert i filmens øvrige logikk. Sophies traume blir i stedet brukt som katalysator for Lucys personlige utvikling, mens Sophie selv forblir en marginal karakter uten forløsning eller rettferdighet. Å bruke et seksuelt overgrep som et dramaturgisk virkemiddel for hovedpersonens vekst kjennes lite gjennomtenkt og er en betydelig hake ved en ellers underholdende og original film.