Det har ikke så mye å si for norsk økonomi når rike bedriftseiere pakker snippeska og flykter fra formuesskatten.
Det mener iallfall den svenske økonomen Jonas Kolsrud, som sammen med fire andre anerkjente forskere har studert effekten formuesbeskatning har hatt på skatteflukt i Sverige og i Danmark – for så å se på skattefluktens effekt på landets økonomi som helhet.
Forskerne konkluderer med at formuesbeskatning har en tydelig påvirkning på antallet rike mennesker som drar fra eller til landene, men at de samfunnsøkonomiske konsekvensene av flyttingene er små.
De estimerer at å øke skatten på de høyeste formuene med ett prosentpoeng vil senke landets sysselsetting med 0,02 prosent og landets totale investeringer med 0,07 prosent.
– Det er så å si ingenting å snakke om. Det er «småpotatis», som vi sier i Sverige, sier Kolsrud til Klassekampen.
Til orientering er den norske formuesskatten på nettopp én prosent for formuer mellom 1,76 og 20 millioner kroner, og på 1,1 prosent for formuene over 20 millioner.
Små konsekvenser
NHO og den norske høyresida har de siste årene hatt det som ett av sine viktigste mål å kutte i formuesskatten. Der Frp vil fjerne formuesskatten fullstendig, ønsker Høyre å kutte den på såkalt «arbeidende kapital».
Et mye gjentatt argument har vært at «verdiskaperne», i form av bedriftseiere og næringslivstopper, jages ut av landet på grunn av en særnorsk og høy eierbeskatning. Dette, hevder kritikerne, vil ha dramatiske konsekvenser for norsk økonomi.
Men det stemmer ikke, ifølge Kolsrud.
Noen eiere flytter utenlands for å slippe formuesskatt, samtidig som de beholder eierskap til bedriften i Norge. Da fortsetter drifta stort sett som før, og han påpeker at de fleste land har skatteavtaler som regulerer slike tilfeller.
I andre tilfeller flytter eieren, og legger ned bedriftene som hen driver i Norge. I slike tilfeller viser studien at bedrifter og arbeidsplasser gjerne absorberes i andre deler av økonomien, og at heller ikke denne formen for skatteflukt får dramatiske økonomiske konsekvenser.
–Kapitalflukt brukes gjerne som et argument mot formuesskatten i norsk debatt. For eksempel har Støre-regjeringen blitt beskyldt for å «jage» næringslivet ut av landet med formuesskatten. Hva tenker du om det?
«Agget mot formuesskatten i Norge er veldig konstruert.»
— Martin Blomhoff Holm, førsteamanuensis ved UiO
– Det er ikke et særlig godt argument, svarer Kolsrud, og påpeker at det inntrykket man får av skatteflukt i media, ikke nødvendigvis er representativt.
– Det er veldig attraktivt for media å skrive om de mest profilerte norske milliardærene som har flyttet til Sveits og andre land. Men de utgjør bare en liten andel av dem som betaler formuesskatt, påpeker han.
Effekten av utflyttingen kommer i stor grad an på næringslivsstrukturen ellers i landet. Det er for eksempel ikke så enkelt å flytte den norske oljeindustrien eller oppdrettsnæringen. Arbeidsplassene som knyttes til slike ikke-flyttbare industrier, vil derfor beholdes i Norge, uavhengig av hvor eierne på toppen befinner seg.
Overførbart
– Dette er superrelevant for den norske debatten om skatteflyktninger, sier førsteamanuensis ved Økonomisk Institutt på Universitetet i Oslo Martin Blomhoff Holm.
Han mener studien er overførbar til Norge, spesielt siden den danske formuesskatten hadde en svært lik utforming som den norske.
Holm mener anekdotiske eksempler på bedrifter og skatteflyktninger ofte blandes ukritisk sammen med debatten om formuesskatt i Norge, selv når bedriftsnedleggelser eller skatteflukt skyldes helt andre ting enn formuesskatt.
– Det er ikke nødvendigvis de viktigste «verdiskaperne» som flytter heller, fortsetter han.
Jo eldre man er, jo større sannsynlighet har man for å bli skatteflyktning, opplyser Holm. Når bedriftseierne legger ned bedriften ved utenlandsflytting, er det derfor kanskje et tegn på at de planlegger å avvikle drifta uansett.
– Konstruert agg
– Agget mot formuesskatten i Norge er veldig konstruert, som om det er den ultimate ineffektive skatten, sier Holm.
Han påpeker at formuesskatten har blitt veldig viktig blant de aller rikeste i Norge, som er «villige til å bruke veldig mye penger på å bidra til å få den bort».
Det som er særlig viktig å få fram, mener Holm, er at alle skatter har negative konsekvenser. Disse må veies opp mot fordelene, og ikke brukes ukritisk og anekdotisk som argumenter for avskaffelse av skatten.
Formuesskattens positive side er at den er godt målrettet for å redusere ulikhet, sier han.
– Hele greia med formuesskatten i Norge er at den direkte reduserer formuesulikhet, og at den gjør at Norges rikeste faktisk bidrar mye mer enn de ellers ville gjort.
Om Høyre skulle fått gjennomslag for sitt forslag om å fjerne formuesskatten på såkalt arbeidende kapital, ville det ifølge Holm kunne ha ført til økte investeringer i norsk økonomi. Men først og fremst vil det gjøre Norges rikeste rikere.
Han påpeker at dagens utforming på formuesskatten ikke nødvendigvis er perfekt på alle måter. For eksempel ønsker han seg et høyere bunnfradrag og at enkelte «ulne rabatter» fjernes. Likevel slår han fast:
– Hvis du er bekymret for utviklingen i formuesulikhet og fordelingen av makt i samfunnet, så er formuesskatten en skatt som virker.
