DebattPalestina

Vi kan, men tør ikke

Robert Sørensen (Rodeløkka)

I Dagsrevyen mandag påpekte statsministeren at Regjeringen gjør hva de kan for å stoppe de israelske uhyrlighetene i Gaza. Mon det? Norge er et lite land, vi kan ikke sette makt bak våre krav. Vi har ingen innflytelse, sa Jonas. Men 146 land, blant dem noen av verdens største og mektigste, har anerkjent Palestina. Vi er egentlig ganske mektige likevel, men ingen tør sette seg opp mot USA – den nåværende israelske regjeringens eneste venn.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Debatt

Palestina

En stat uten et folk?

Norge spiller visst ei sentral rolle i arbeidet med å få flere vestlige land til å anerkjenne staten Palestina, og har betydelig framgang i arbeidet! Men som Midtøsten-ekspert Marte Heian Engdal nylig påpekte: «Med det tempoet og den dramatiske utviklinga vi ser nå, vil det snart ikke være folk igjen i Gaza til å ta imot en slik anerkjennelse til høsten». Det er sjølsagt helt riktig. Den gamle sionistiske frasen om at Palestina var et land uten folk, ledig for et folk uten land, holder nå på å gå i oppfyllelse gjennom folkemord og dødelig utsulting. Norge og Vesten velger å anerkjenne en palestinsk stat idet den er i ferd med å få folket sitt utrydda. Flere sprer stadig ideen om at bare USA kan få stanset folkemordet. Men det kan også effektive europeiske sanksjoner gjøre! Det forutsetter at modige talspersoner sier tydelig fra at det er nettopp effektive sanksjoner som må til, ikke symbolikk. Nå haster det!.

Hallvard Birkeland
Geopolitikk

Er Putin gal?

Utenrikspolitisk forsker Stein Sundstøl Eriksen drøfter i sin kronikk «Opprustningens pris» 26. juli den vestlige militær-politiske kurs som vestlige ledere nå har satt i gang. Jeg skal ikke her ikke gå inn på nærmere hans argumenter for hvorfor denne opprustningen bare har negative konsekvenser. Det ville ligge skyhøyt over min kompetanse. Men på ett bestemt punkt må det være tillatt for en legmann å stille et spørsmål når det i artikkelen heter: «Frykten for et et russisk angrep på en overlegen Nato-allianse hviler derfor på en antakelse om at Russland er styrt av galninger som ikke er i stand til å vurdere konsekvensene av sine handlinger. Men hvis russiske ledere faktisk skulle være så irrasjonelle, er det, paradoksalt nok, heller ikke noen grunn til å tro at de vil la seg avskrekke av et Nato som er dobbelt så sterkt eller tre ganger så sterkt som dagens.» Kronikken har tidligere fastlått Vestens overlegenhet militære kapasitet. Tillat meg allikevel å spørre: Forutsetter Vestens ledere virkelig at Putin er en irrasjonell galning? ­Kronikkforfatteren kan sikkert belegge dette.

Øystein Skar
Toll

En dyr ­illusjon om fred

Den siste handelsavtalen mellom EU-kommisjonen og Donald Trumps administrasjon feires som et diplomatisk gjennombrudd. En nærmere gjennomgang avslører en illusorisk seier med dyre langtidskonsekvenser for Europa. Tallene taler et klart språk: Europeiske eksportører fortsetter å bære uforholdsmessige byrder – 50 prosent toll på stål- og aluminiumseksport, og en firedobling for andre sektorer. Til gjengjeld påtar Europa seg massive plikter: investeringer på tresifrede milliardbeløp i USA og et gigantisk løfte om import av amerikansk flytende gass. En handelsavtale uten gjensidighet, men med klare gevinster for én part. Den virkelige skaden er strukturell. Ved å belønne Trumps maktbaserte forhandlingstaktikk – trusler besvart med ensidige innrømmelser – har EU undergravd selve grunnvollene for regelstyrt handel. Signalet til verdens handelspartnere er urovekkende: trusler lønner seg.

Diyako Baroz