Akkurat nå, eller akkurat nå for tida, tenker jeg mye på alderen min. Eller, rettere sagt, konsekvensene av alderen min. På at jeg er 29 år, og blir 30 år om omtrent 6 måneder. Det er vel skapt av samfunnets konstruerte normer og rammer, men alderen min kjennes som en overgangstid.
Allerede abonnent? Logg inn
Man finner så mangt når man rydder ut av et dødsbo. Noen finner kontanter, andre gamle kjærlighetsbrev – eller kanskje et søsken på si de ikke visste om. Selv fant jeg ei to kilos «Mammoth Book of Erotica», innkjøpt det året jeg ble født, og den avdøde fylte 75. 624 siders tvilsom sommerlektyre, jublet jeg, ikke fordi jeg trengte den som bruksgjenstand (hilsen internettgenerasjonen), men fordi den var et glitrende litterært studieobjekt. I mange år har jeg nemlig hatt en teori om at knapt en eneste forfatter klarer å skrive troverdige erotiske skildringer. Selv forfattere av verdensformat vegrer seg når klærne skal av. Helst nøyer de seg med å holde karakterene påkledd og heller lage intense psykologiske skildringer. Også KI sliter.
FrekkelundDet var vel på denne tida i fjor jeg satt med bremsespor i trusa på en buss nordover Sveriges vestkyst. Stiv i nakken og med ømme rumpeballer hadde jeg den siste måneden manifestert egen livssituasjon på setene til ulike kollektive reiseløsninger gjennom det europeiske kontinentet. Jeg var nysingel, kjente meg alene i verden – men insisterte på verdens godhet og potensialet i det uventede! Ingen fly og ingen sure miner. Jeg var klar for min helt egen Ethan Hawke eller Julie Delpy. I bunnen av reiseruta nådde jeg bunnen som senere skulle få bunnen til å åpne seg. Jeg fant et hull i veggen med rimelige nudler og fråtset dem på en brun gressplen før jeg hoppet videre på en buss til Wien. Den var full, det var varmt, og damen ved siden av meg ønsket sosial kontakt, men var ikke særlig sosial i kontakten. Jeg ble ikke forelsket da hun fortsatte å vise meg bilder av hvordan ektemannen på morsomt vis satte agurken i kjøleskapet.
Egget«Oh my GOD there’s a bee! Seriously! Helt seriøst.» Når jeg smugkikker over bokkanten og utover en av Oslos badeperler, ser jeg at det ikke er Fetisha Williams, som ved å være halvt amerikaner kommer unna med å avle språket sitt på reinspikka L.A. og klingende grovt Oslo vest (selv om hun er fra Fredrikstad). Nei, «Miss Seriously» viser seg å være en hvem-som-helst bikinibabe i starten av her twenties og annenhver leddsetning that comes out her mouth er the purest american. Uten å si det med ord forteller hun meg at hun er oppvokst med Tiktok og The Kardashians som brød og crack (en hel verden unna min egen, der MSN og sporadiske episoder med «One Tree Hill» på TV Norge eksisterte som snekne sukkertøy). Bien flyr videre fra Miss Seriously og hennes bikinibabe-BFF til andre blomster, og Miss Seriously fortsetter der hun slapp: «Jeg skjønner ikke at folk som hører på jazz tar seg selv så seriøst, they are just so arrogant, like so pretentious. Og even more the ones that play jazz, stol på meg, jeg vet.
Millennial_95