Norsk sakprosa bør få en automatisk innkjøpsordning, mente Jørgen Lorentzen, midlertidig generalsekretær i Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFFO) i Klassekampen forrige uke.
En automatisk ordning vil sikre at alle utgivelser som innfrir visse minimumskrav, blir kjøpt inn til landets biblioteker, slik det fungerer for skjønnlitteratur. NFFO får støtte hos SVs kulturpolitiske talsperson Kathy Lie.
Men ikke alle som kjenner sakprosafeltet, tror at det er en god idé å utvide ordningen.
– Jeg mener at det ville vært en katastrofe. Det skrives utrolig mange dårlige bøker. De har ingenting i bibliotekene å gjøre, og vil føre til at de få gode forsvinner i mengden – slik det har vært på det skjønnlitterære feltet i mange år, sier Grethe Fatima Syéd.
– Ordningen er for god
Hun har selv sittet i vurderingsutvalget for ny norsk sakprosa, og er forfatter av både sak- og skjønnlitteratur, i tillegg til å være forsker.
Syéd betegner den automatiske innkjøpsordningen for skjønnlitteratur som en «hellig ku» få vil diskutere kritisk, men som har fått noen betydelige problemer.
– Det er noe oppe i dagen som få tør si høyt: Ordningen er for god, slik at den slår over i sin motsetning, sier Syéd.
Den automatiske ordningen sikrer at nesten alt som påmeldes av skjønnlitteratur, blir innkjøpt. Forlagene får tilbakebetalt kostnadene, og løper dermed liten risiko ved å utgi skjønnlitterære bøker.
Dem pumper forlagene nå ut for mange av, ifølge Syéd, som opplever at det litterære Norge preges av en overflod av bøker. Hadde det vært et element av uforutsigbarhet, tror hun forlagene hadde lagt seg mer i selen med hver enkelt tittel.
– Da innkjøpsordningen ble laget på 1960-tallet, var det utrolig bra og viktig. Men den gangen kunne man omtrent telle antallet debutanter eller lyrikkutgivelser på én hånd, sier hun.
Kvantitet, ikke kvalitet
Den gang var offentligheten i stand til å ta imot de relativt få utgivelsene, påpeker Syéd. I dag drukner bibliotekene i bøker de er pliktige til å ta inn, og som gjerne havner i søpla eller i hylla merket «Til utdeling» etter få år.
Mens forfattere før ble gjenstand for rikelig med anmeldelser og intervjuer, er kultursidene nå for få til å dekke alle.
I sum er det blitt vanskelig for både lesere og kritikere å ha oversikt over feltet og ha gode samtaler om litteratur, mener Syéd, som opplever at kvantiteten har gått ut over kvaliteten.
– Om ordningen for sakprosa ble automatisk, ville vi druknet i bøker av pensjonerte historielektorer fra ymse fjordarmer som skriver minutiøse beskrivelser av hva som skjedde i akkurat deres lille bygd under andre verdenskrig, men som ikke har verdi for historien for øvrig, og i alle fall ikke litterært, sier Syéd.
– Det skrives utrolig mye verdiløst, både av sakprosa og skjønnlitteratur. Forskjellen er at mer av det skjønnlitterære finner veien til bibliotekene.
Går inn for mer penger
I tirsdagens Klassekampen pekte NFFOs Jørgen Lorentzen på at den eksisterende, selektive innkjøpsordningen for sakprosa er for dårlig finansiert. En rekke forfattere har fått avslag ikke på grunn av manglende kvalitet, men fordi midlene ikke strekker til.
– Er ikke det et viktig poeng, Syéd – at det finnes mange reelt gode sakprosabøker som ikke blir kjøpt inn og gjort tilgjengelig på biblioteket?
«Vi ville druknet i bøker av pensjonerte historielektorer.»
— Grethe Fatima Syéd, forfatter
– Jo, uten tvil. Men da burde tiltaket være å gi mer penger til den ordningen som allerede finnes, ikke å gjøre den automatisk. Dette har vært krevet og lovet gjentatte ganger, men det sitter langt inne å åpne kulturpengesekken. Da blir misforholdet mot den skjønnlitterære siden grelt, sier Syéd.
– En bjørnetjeneste
I tillegg til å ville verne om kvaliteten på norske sakprosautgivelser, mener Syéd altså at det kan være på tide å revurdere den automatiske ordningen for skjønnlitteratur.
Hun tror ordningen gjør mange ferske forfattere en bjørnetjeneste: Om man blir innkjøpt – som de aller fleste blir – tror man gjerne at man har prestert et godt stykke litterært arbeid.
– Det er å kaste blår i øynene på unge folk som liker å skrive, ved å gi dem et inntrykk av at de kan leve av dette – at det bør bli deres karrierevei, sier Syéd.
– Bør ikke forfatteryrket være et trygt og tilgjengelig yrke for dem som har lyst?
– Nei, kan det være det? Til en viss grad. Men å skape kunst kan aldri bli som andre yrker. Når du skriver en bok, må du skape noe nytt. I det ligger det en risiko. For meg er også mye av sakprosaen kunstnerisk produksjon.
– Er ikke rausest mulig ordninger en måte å dyrke fram de virkelige talentene?
– Jeg tror de hadde fortsatt å skrive uansett. Noen klarer den ekstremsporten det er å være forfatter, sier Syéd.
Ser noen ulemper
Da Klassekampen slår på tråden til Jørgen Lorentzen, er han enig i at det kan være noen ulemper med en automatisk innkjøpsordning for sakprosa.
– Vi er åpne for å diskutere for og imot. Jeg er klar over at noen biblioteker oversvømmes, om enn ikke av sakprosa, sier Lorentzen.
For NFFO er mer penger til den eksisterende ordningen den viktigste kampen nå, slik at alle de gode bøkene faktisk kan kjøpes inn, sier han.
– Vi snakker om 171 bøker som fikk avslag i fjor på grunn av manglende finansiering, sier Lorentzen.
