Galt om sopp

Når Eia får definere kvinne­helse

Når man leser om VGTV-serien «Harald og sytepavene» er det vanskelig å overse hvordan Harald Eia i sin tid fikk en plass i kvinnehelseutvalget. Han har i årevis snakket ned kronisk syke, latterliggjort kvinners helseplager og selv og har skrevet rett ut i sin artikkel «Menn som elsker menn» at han bryr seg mer om menns meninger enn kvinners. At nettopp han ble valgt inn i kvinnehelseutvalget er nok ikke en tilfeldighet, men et kalkulert valg av myndighetene. Eia representerer en retning som flytter fokus bort fra biologiske forklaringer og over på psykologiske modeller. Det er praktisk for staten: hvis smerte og sykdom forklares som «feiltolkning av hjernen», kan man rettferdiggjøre mindre behandling, lavere rettigheter og mer ansvar på den enkelte pasient. Dette henger sammen med det sterke fokuset serien hadde på pasientenes uførekostnader. I serien pakkes dette inn som forståelse, men hva slags forståelse er det egentlig, når legene alltid har rett og de som er syke bare har «misforstått kroppen»? Når det fremstilles som medfølelse at de må trene seg til å ikke føle symptomene lenger? Det er ikke vanskelig å se hvor farlig det kan bli for dem som faktisk har en underliggende, uoppdaget sykdom. Og det er ikke greit at helsevesenet virker å bruke psykologiske forklaringsmodeller som et økonomisk verktøy.