Hva er det humanister ikke forstår? Dette har vært et tema i KK i det siste, først i Knausgårds essay om datateknologi (som begynner som en selverkjennelse, men som synes å ende i en slags mystisisme) og så med Lars Nyres kommentar om «humanistisk teknologisk analfabetisme» (som han hevder «humanister flest» lider av).
Den materielle virkeligheten
Er det mangel på kontakt med den materielle virkeligheten, det å håndtere ting, det handler om? At dette har ført til fremmedgjøring, og en villet uvitenhet, fra humanistenes side? Knausgård skriver: «Det var stakkarane på naturvitenskapelig institutt som var ute på havet eller inne i skogen eller ute på plantefeltet... Det var de som skar i kropper.. De reduserte kan hende naturen, men de var i det minste rettet mot den.»
«Det at humanistene ikke henger med er ikke et problem bare for dem selv»
For den tradisjonelle, håndgripelige teknologien kan dette være sant. Men med den nye KI-en, som baserer seg på maskinlæring ved hjelp av store datamengder, handler det ikke bare om å håndtere. Det er et nytt moment som kommer inn: forskjellen mellom (planlagt) design og seleksjon. I tradisjonell teknologi kunne man tenke seg til hva som var mulig, om man designet ting slik og slik. Og slik var det også man først forsøkte å skape kunstig intelligens, i den «klassiske» KI-en. Men med den nye KI-en har man tatt spranget over i en ny tenkemåte: Her handler det om å samle masse data, for så å teste ut, nærmest i blinde, hva som kan fungere.
Evolusjonstenkning
Dette har faktisk vært prøvd før, med hell. Vi kaller det seleksjon. Det er slik livet – også universet og kulturer – har utviklet seg: ved å ta tiden og utallige forsøk til hjelp. Og ikke bare i det vi vanligvis kaller evolusjonen. Vi ser det også hver gang et barn lærer seg språk: Etter å ha hørt flere tusen eksempler på språkbruk, kombinert med hvilke følger ord og uttrykk får, lærer barn etter hvert å snakke selv. En læremetode nyere KI også bruker: Man mater en KI-modell med enorme mengder tekst, og etter hvert produserer den noe som likner språk. Det funker, fordi man bruker noe mer enn design: man bruker seleksjon. Som naturen har gjort i milliarder av år, og frembrakt de mest fantastiske konstruksjoner.
Men heller ikke dette har humanistene brydd seg om å lære. Noe av grunnen er at man har sett på evolusjonstenkning som begrensende, ikke minst når det gjelder kjønnsroller og -identitet. Men essensen i evolusjon er faktisk at det hele tiden oppstår nye varianter, som så får prøve seg i den virkeligheten som faktisk er der og da. Nye virkeligheter gir rom for nye varianter, det er slik naturens fantastiske former har blitt til. Dermed kommer humanistene nok en gang bakpå når det gjelder teknologi. Mens derimot evolusjonsbiologer og psykologer har blitt ettertraktede blant de som utvikler ny KI. (Den nye KI-ens «gudfar», nobelprisvinneren Geoffrey Hinton, kom fra psykologi og hjerneforskning, som flere av sine kolleger.) Fordi det er her veien til den nye KI-en går, mens den klassiske baserte seg på design, med klassisk logikk.
Grunnleggende innsikter
Det at humanistene ikke henger med er ikke et problem bare for dem selv. Det er også et problem for samfunnet, som dermed mister en helt nødvendig korreksjon. For som vi allerede har sett mange eksempler på, fører den galopperende bruken av KI til en utarming av den kulturen vi har bygd opp gjennom hundreder, tusener av år. Ikke minst når det gjelder språket.
En KI har ikke mulighet til å oppfatte eller uttrykke den historiske bagasjen et ord eller et uttrykk kan ha. Og går derfor glipp av viktige nyanser, som i mange tilfeller kan få uheldige konkrete konsekvenser, men som også ofte gjør virkeligheten vår fattigere. Du kan kanskje få en KI til å skrive «à la Knausgård», eller komponere musikk «à la Bach», og det blir selvsagt billigere å gjøre det slik, men det blir alltid en flat, tom variant. Dette var noe vi kunne oppleve i musikken allerede med trommemaskinene og synthene, på 70-tallet. Men som vi nå vil bli teppebombet med i tekster og filmer.
Så humanister: Vi trenger dere, om kulturen skal overleve den nye teknologiske revolusjonen. Og det er slett ikke så mye som skal til. Men problemet ligger litt i den norske utdanningsløpet, der det er mulig å ta mastergrader uten å kjenne til de mest grunnleggende innsiktene som vitenskapen (som jo er grunnlaget for moderne sivilisasjon) har utviklet. Dette vil også gjøre at Norge vil få problemer med å utvikle kompetanse på hvordan den nye KI-en skal kunne utnyttes til noe annet enn spill og «morsomme» app-er.
