Ingen dekkbeis

Trenger vi egentlig skriftlig sidemåls­opp­læ­ring?

I språkspalten 13. august skisserer professor Vangsnes et «storskala prosjekt» i nynorsk, med fem grupper som skal testes i nynorsk og bokmål og helst i allmenne språkferdigheter også, foruten i holdninger. «Då hadde me snakka forsøk, då!» Med fare for å bli tatt til inntekt for høyresiden og det Vangsnes benevner en pubertal tilnærming, mener jeg vi bør snakke om noe annet, nemlig om ikke tiden er inne til å gå bort fra skriftlig sidemålsopplæring. Jeg er innforstått med at «argumenta for sidemålsordninga er mange, både faglege og politiske». Men spørsmålet er om de ikke er vesentlig svekket, etter at vi alle har fått tilgang til oversettelsesprogrammer som på et blunk kan oversette fra det ene til det andre. I denne situasjonen må det være tilstrekkelig at man leser litteratur på begge målfører, og får innføring i språkhistorie – det må gi en tilstrekkelig «påminning om at Noreg er meir enn det sentrale austlandsområdet», som Vangsnes anfører som et sentralt danningsperspektiv. Den tiden som frigis, kan benyttes til andre temaer. Selv holder jeg en knapp på naturfag, i lys av at norske elever ikke gjør det så bra på tester i dette faget, og fordi mer kunnskap om naturen er viktig for å forstå klimakrisen og naturkrisen. Det er mulig at vi, fordi vi har oversettelsesprogrammer, også kan tone ned skriftlig fremmedspråkopplæring, og legge større vekt på det muntlige. Men fremmedspråk og sidemål er ikke direkte sammenliknbare, fordi alle nordmenn behersker en dialekt som ligger nær ett av skriftspråkene.