Utenfor bygget hører jeg massive skudd uten pauser. Folk løper i flokk i forskjellige retninger. Kroppen min reagerer uten at jeg rekker å tenke meg om, og jeg begynner å løpe mot skogen. Bakken er gjørmete, og føttene mine sklir i de våte sandalene jeg har på meg. Jeg sparker dem av meg og fortsetter å løpe barbeint innover i skogen. Skuddene er så høye, så nære, at jeg er helt sikker på at det kun er snakk om tid før jeg blir truffet i ryggen og faller om.
Det er ikke mer enn 50 meter før jeg kommer til kjærlighetsstien på ytterkanten av Utøya. Det er ingen steder å løpe. Vi blir nødt til å gjemme oss. Noen velger å løpe videre, mens jeg klatrer ned fjellet og gjemmer meg under en fjellhylle sammen med fire andre.
I over en time klamrer jeg meg fast til fjellhylla og ber for å få fortsette å leve, mens jeg hører skudd nesten uten pauser.
Jeg var 16 år da. Jeg fikk leve, men min storesøster ble bare 18 år. Hun ble skutt og drept bare et steinkast fra der jeg gjemte meg.
Det har gått 14 år siden den verste dagen i mitt liv, dagen da 69 AUF-ere ble brutalt drept bare fordi de var en del av ungdomslaget til Arbeiderpartiet. Terroristen ville ramme framtida til partiet. I tida etter lurte jeg ofte på om det var mulig å leve videre etter en sånn hendelse.
«Vi mennesker er mye sterkere enn vi tror», sa jeg til en journalist som intervjuet meg kun noen dager etter hendelsen. Når en sånn hendelse rammer oss, finner vi måter å gå videre på, mente jeg. I årene etter slet jeg med å tro på mine egne ord. I dag vil jeg likevel påstå at det kan være sant. Livet går videre, og det er fullt mulig å leve et godt liv med disse erfaringene. Men det er ikke en selvfølge.
Jeg har kjent mye på sinne og bitterhet. Bitterhet for å miste muligheten til å bare være lillesøster – og hvordan traumene i så mange år kom i veien for å kunne prestere sosialt og på skolen. Bitterhet for at familien falt fra hverandre og at skolevenner så ned i gulvet hver gang jeg kom inn i et rom. Jeg har vært forbanna over at jeg har måttet holde igjen mine opplevelser fra Utøya fordi det kunne kjennes tyngende på de rundt meg.
«Jeg håper vi igjen kan skape et samfunn hvor vi vender oss mot flokken når det er uro i verden»
Det er mye som skal læres av 22. juli, og de siste årene har kanskje advarselen mot høyreekstreme krefter vært det viktigste. Vi må aldri være naive i møtet med holdninger som mener at enkelte grupper er mindre verdt på grunn av deres hudfarge, kultur eller religion.
Et oppgjør med 22. juli er ikke noe vi blir ferdig med. Stadig vekk reiser jeg rundt på skoler for å fortelle om hendelsen. Ikke fordi jeg liker å gjøre det. Faktisk koster det meg mye. Men jeg gjør det fordi det føles livsviktig. For hvert år begynner det nye elever som ikke har et forhold til terrorangrepet og som ikke vet at avstanden fra ord til handling ikke nødvendigvis er lang.
Likevel er det noe annet som jeg mener vi som samfunn også bør ta med oss etter 22. juli. I en tid hvor individualismen råder og mange besettes av å optimalisere sin egen kropp og helse, vil jeg trekke fram det unike fellesskapet etter terrorangrepene i 2011 og hva vi kan lære av det.
For 14 år seinere har også en følelse av takknemlighet vokst fram. Noen kaller det posttraumatisk vekst.
Til tross for alt som gikk galt, kjenner jeg en dyp takknemlighet for det sterke fellesskapet som tok vare på oss overlevende – og for hvordan terroren, paradoksalt nok, har gjort meg stødigere i møte med livets hverdagslige utfordringer. Det gjør vondt å skrive den setningen fordi det føles så smertelig urettferdig å få lov til å leve videre.
Det har gått bra med meg, men det er ikke takket være noen selvhjelpsbøker eller en unik pulsklokke som styrer hvordan jeg lever livet. Det var heller aldri jeg som en dag bestemte meg for å ta meg sammen og ta ansvar for mitt eget liv. Det gikk først og fremst bra på grunn av menneskene rundt meg som stilte opp, uten å forvente noe tilbake.
Naboer som inviterte på søndagsmiddager og som aldri sluttet å spørre hvordan det går, venner som rydder plass i kalenderen den 22. juli hvert år i tilfelle jeg skulle trenge noe, lærere som valgte å bruke den ekstra tida for å sørge for at jeg kom meg igjennom skolehverdagen, og venner som ikke har rikket på seg, til tross for at jeg har skjøvet dem vekk i perioder. For la oss være ærlige: Vi med traumer er til tider ikke de enkleste menneskene å ha med å gjøre.
Jeg håper vi igjen kan skape et samfunn hvor vi vender oss mot flokken når det er uro i verden. At et bedre liv aldri er enkeltmenneskers ansvar, men et liv som skapes i fellesskap. Vi mennesker er fortapt om vi skal leve i et samfunn hvor vi er overlatt til oss selv.
