Et engelsk uttrykk er «If you don´t use it, you lose it»: hvis du ikke bruker det, så mister du det. Vil den oppvoksende «generasjon KI» ukritisk gulpe opp det maskinen svarer og slutte reflektere selv?
Allerede abonnent? Logg inn
Med drapet på palestinske Anas Al-Sharif og fire av hans journalistkolleger har mediene omsider begynt å skrive om Israels massive drapskampanjer mot palestinske journalister. 269 palestinske journalister har Israel nå drept i det pågående folkemordet. Yama Wolasmal kom 3. august med en høyst betimelig utfordring til journalister, kommentariatet og redaktører i norske medier i forhold til stillheten deres når så mange av deres palestinske kolleger i Gaza drepes. Redaktør Mari Skurdal roser i en leder Wolasmal for utspillet, men hevder samtidig at det har vært brei dekning i mediene av angrepene på de palestinske journalistene. ’Brei dekning’ er å overdrive ganske kraftig, i hvert fall om en, som Wolasmal, sammenligner med dekningen av angrepet på Charlie Hebdo, der mediene var breddfulle av solidaritet med de franske journalistene. Palestinske journalister stiller åpenbart i en klasse med langt lavere verdi. Wolasmal har rett i at stillheten har vært øredøvende fram til nå, til tross for enkelte uttalelser og brev medieorganisasjonene har rettet til Israel.
Hallvard Birkeland og Pål NygaardMari Skurdals artikkel om hegemoniet til høyreorienterte ordsmeder (Klassekampen 9. august) er viktig og aktuell i alle nordiske land, til tross for at velgernes entusiasme for de enkle triksene til høyreekstreme allerede har avtatt, i hvert fall i Norge, Sverige og Finland. Disse innflytelsesrike «høyreorienterte ordsmedene» har et stort fotfeste på sosiale medier, og de dominerer også det finske podkastuniverset – det samme ble gjort i Finland under forrige parlamentsvalg. Det ble snakket om statskonkurs og sløsing, og venstresidens slapphet. Høyresiden vant tydeligvis, og driver nå landet konkurs ved å ødelegge velferdsstaten.
Harald OlausenMange tror at det materielle er det eneste virkelige, og med et slikt livssyn må døden bli en endelig slutt. Men er det så enkelt? I Klassekampen 1. august reflekterer Ingrid B. Melve åpent og undrende rundt sine erfaringer med begravelser. Hun har også tanker om det noe begrensede dødssynet hun forvalter som prest i Den norske kirke. Selv ble jeg overrasket over det sterke nærværet jeg opplevde i min bestefars begravelse. Senere har ikke denne opplevelsen vært like sterk, men jeg går likevel til slike avskjeder med ønske om å sende noen varme tanker som forhåpentligvis kan hjelpe på den videre veien. Utgangspunktet for Melves tekst var spørsmålet om vi skal gå til begravelser til mennesker som er dømt for forbrytelser.
Arne Øgaard