Tida vi lever i preges av dramatikk og kriser. Autoritære krefter er på frammarsj på mange fronter. Det er en slags global megatrend, at mange av de aller mektigste på ulike vis prøver å fri seg fra enhver begrensning av deres makt, slik de ønsker å skalte og valte med verden.
Vi skal være takknemlige for at de politiske motsetningene i Norge ikke framstår så skarpe og uforsonlige. Men vi skal heller ikke naivt tro at Norge kan stå upåvirket av disse globale utviklingstendensene. Progressive krefter må forstå hva det er som gir det norske samfunnet motstandskraft – for å verne om det og utvikle det.
De siste årene har vi i Norge hatt hete debatter om blant annet formuesskatten, «sløsing» i offentlig sektor og helserelaterte ytelser (sykelønn, arbeidsavklaringspenger, uføretrygd). I de debattene har vi sett en høyreside med begrensa interesse for historiske fakta og ærlige internasjonale sammenligninger. Men det har vært en offensiv strategi fra høyre å fortelle, gjenfortelle og forsterke en fortelling om økonomi, velferd og samfunnsliv i Norge – en som er sterkt misvisende, men som lett fester seg i den kollektive bevisstheten.
Her finnes en idé om at verdi «skapes» i privat sektor og «brukes», eller til og med «sløses bort», i offentlig sektor. Denne tanken glir lett over i en forestilling om at «verdiskaperne» er dem som tjener aller mest penger – en slags hardt kjempende superhelter med medfødte egenskaper.
Her finnes også tanken om at markedsmekanismene fungerer som i de enkleste teoriene om dem: et konsept om effektivitet, som forutsetter at markedspriser og de kommersielle aktørene som reagerer på dem, per definisjon leverer det beste resultatet. Dette er ideologiske forestillinger som står i konflikt med fakta, statistikk og etterkrigstidas historie, ikke minst i Norge.
Verdiskaping er en grunnleggende samfunnsmessig prosess: Det er menneskene sitt organiserte arbeid som skaper varer og tjenester som er verdifulle for at vi skal kunne leve et godt liv. Ulike typer av arbeid henger i hop. Vi kan ikke ta bort barnehager og tro at industrien blir upåvirka, og vice versa. Vi kan ikke tenke bort det arbeidet som gjøres innen skole eller forskning, og tro at dagligvarehandelen eller banksektoren funker, og vice versa.
Jens Stoltenbergs ofte brukte eksempel om at det blir merkelig å si at et privat begravelsesbyrå skaper verdier, mens en offentlig ansatt jordmor er en utgift, illustrerer poenget.
Den offentlige velferden er helt grunnleggende skapt for å oppheve kommersielle mekanismer innen viktige områder: at det ikke skal være individuell kjøpekraft som styrer, men behov – at vi skal få være innbyggere, og ikke kunder. Det er åpenbart at land som har bygd ut denne velferden ikke har blitt fattigere eller mindre produktive. Snarere tvert om.
Det er heller ikke sånn at gode, sosiale forsikringer for den som blir sjuk eller ufør leder til lavere sysselsetting og dårligere produktivitet. Også der er det snarere tvert om. Norge er et godt eksempel.
Utbygginga av velferdsstaten, opprettholdelsen av et velorganisert arbeidsmarked og demokratisk kontroll over viktige naturressurser, har ført med seg store sosiale og økonomiske framsteg. Dette har vært forutsetninger for Norge som et produktivt, dynamisk og fredelig land.
Det har så klart alltid vært betydelige problemer og stor urettferdighet. I løpet av hele vår historie har SV kjempa mot dem og for et Norge der alle får større frihet, der vi tar bedre vare på hverandre. Den sentrale innsikten her, er at det som de fleste i dag ser på som framskritt, eller til og med noe sjølsagt, har vært resultatene av kamp og konflikt.
«Her finnes en idé om at verdi ‘skapes’ i privat sektor og ‘brukes’, eller til og med ‘sløses bort’, i offentlig sektor»
Den grunnleggende politiske impulsen hos de økonomisk mektigste og hos høyresida har alltid vært å stritte mot et utvida folkestyre og at mer av de ressursene som er skapt i fellesskap også brukes i fellesskap. Men disse impulsene har blitt delvis holdt i sjakk av fagbevegelsens innflytelse og av velferdsordninger som har utvida vanlige folks frihet og trygghet. Det vi ser i dag, er effektene av at denne motmakta har blitt svekka i flere årtier. Da bobler frustrasjonen høyest opp på toppen lettere til overflaten – som i motviljen mot å betale skatt i det hele tatt, eller å åpent mistenkeliggjøre vanlige folks vilje til å jobbe.
De kreftene som vil bygge ned beskyttelsen mot ubegrensa pengemakt har et ganske enkelt prosjekt: å gi mer til dem som allerede har mye. Av oss som verner om og vil utvikle den norske samfunnsmodellen, kreves mer. Om vi ikke mobiliserer for forandring, risikerer det å ende i et kompromiss, som innebærer stadige forverringer og skuffelser for breie grupper.
I dette perspektivet er det et problem at Arbeiderpartiet ikke på lang tid har vært noen stabil aktør i den dragkampen som hardnes til. Mange av de siste tiåras nyliberale systemendringer har tvert imot blitt gjennomført, eller blitt entusiastisk akseptert av den sosialdemokratiske ledelsen. Lista er lang. Innføringa av styring gjennom liksommarkeder innen offentlig sektor (som helseforetaksmodellen) og markedsmodeller for kraftsektoren, er noen viktige eksempler.
Men dette er ikke historie. Til og med i løpet av inneværende stortingsperiode, med et historisk sterkt, progressivt mandat, har Arbeiderpartiet vaklet, ikke minst når klikken av milliardærer og andre organiserte kapitalinteresser har gått i gang med sin klagende, ideologiske historiefortelling.
Det kom ingenting ut av retorikken om å gjøre noe med ekstreme lederlønninger i statlige foretak. I stedet har næringsminister Myrseth gjemt seg bak talepunktet om at det er «opp til styrene». Ap landa til slutt på å frede sykelønnsordningen. Men gjentatte bidrag til den misvisende beskrivelsen av helserelaterte ytelser som et samfunnsøkonomisk problem i Norge lar høyresida flytte fram sine posisjoner. Argumentasjonen om formuesskatten har blitt bedre i valgkampmodus. Men Jens Stoltenbergs invitasjon til skatteforlik er ikke særlig tillitvekkende.
Det finnes ikke mye «styringsdyktighet» når det kommer til den grunnleggende konflikten om hva slags land Norge er, om den underliggende samfunnsforståelsen og hvor samfunnet vårt skal ta veien.
Dette stiller større krav til SV. I løpet av denne mandatperioden har vi sett at SV må være mer enn et slags sosialt og miljøbevisst korrektiv, en dårlig samvittighet eller litt pynt til Arbeiderpartiet. Vi må ta større ansvar for retning og dybde i den rødgrønne politikken.
Det SV vil oppnå framover, er en offensiv politikk for å utvikle Norge.
Velferdsstaten er den norske økonomiens superkraft. Den bidrar til høy sysselsetting og produktivitet. Den må bygges ut og forsterkes. Flere områder må bli en del av det felles spleiselaget. SVs politikk for gratis barnehage og fullt gjennomført tannhelsereform er byggesteiner i dette utviklingsarbeidet. Økt grunnbemanning er det viktigste grepet for at velferdstjenester – fra helsevesenet til barneomsorg – skal funke bra. I dag sliter underbemanning ut de menneskene som er velferdsstjernene. De trenger å få flere kolleger. For at det skal skje, må staten ta ansvar for at en større andel av veksten i økonomien dirigeres til offentlig forbruk og investeringer. Det må bli et styrende prinsipp for den økonomiske politikken. En rødgrønn regjering må identifisere økende ulikhet som et alvorlig samfunnsproblem, ikke bare fordi det innebærer en sosial urettferdighet, men også fordi det fører med seg langsiktige, samfunnsøkonomiske kostnader og fordi det gjør at norsk økonomi fungerer dårligere, og blir mindre omstillingsdyktig.
Klimaforandringene utgjør en eksistensiell utfordring. Enhver reell klimapolitikk er nødvendigvis samfunnsbygging. Det er naivt og uansvarlig å tro at dette kan overlates til «markedskreftene». Tvert imot må grunnsteinene i klimapolitikken være industri-, nærings- og byggepolitikk som systematisk omstiller Norge. Det betyr blant annet strategiske industrisatsinger på flytende havvind, hydrogenproduksjon og karbonfangst. Da trengs det en kreativ kraftpolitikk som tar sikte på å ta krafta av børs og styrke den demokratiske kontrollen, så krafta kan brukes bedre i en aktiv industripolitikk for omstilling. Også her blir det tydelig at sterk økonomisk konsentrasjon til et fåtall milliardærer og mektige selskap stikker kjepper i hjula for en rasjonell og dynamisk omstilling. En rødgrønn regjering må bruke demokratiets fulle rekkevidde for å utfordre den makta.
Full sysselsetting og gode arbeidsvilkår må være sentrale mål for den økonomiske politikken. Det er mange som arbeider i Norge i dag, sammenligna med de fleste andre land. Samtidig må vi ha et arbeidsmarked der enda flere får plass på sine vilkår, og der veien tilbake blir lettere for den som faller utenfor. Den som ikke kan arbeide, på kort eller lang sikt, må få gode vilkår. Ikke minst i offentlig sektor er det viktig å få på plass fulle og hele stillinger. I dette arbeidet har fagbevegelsen en helt sentral rolle. For SV kommer det til å være høyt prioritert å få et arbeidsliv prega av fulle, faste stillinger, sterkere regulering av plattformøkonomien, og at bruken av vikarbyråer avvikles i velferden.
Mye står på spill i høstens valg. Norge har gode forutsetninger for å være et land som staker ut en annen, bedre vei, i en verden full av kriser. Da trenger vi en bedre offentlig samtale om det. Da trenger vi også politiske partier som er klare for å utfordre milliardærmakta og drive fram en politikk for samfunnsforandring. SV skal være det partiet – i høst, og videre.
