Spørsmål
Barnet mitt nekter å kle på seg selv, jeg har dårlig tid og vil bare ut døra. Hvor tålmodig må jeg være? Er det viktig at barnet kler på seg selv?
Svar
Da jeg leste spørsmålet ditt første gang, tenkte jeg at jeg kjente meg igjen. Jeg så for meg gangen hjemme hos oss, vi er sent ute, jeg prøver å få på ungene klærne, frustrasjonen stiger.
Men så la jeg merke til at du egentlig beskriver det motsatte av vår situasjon. Mine barn nekter å få hjelp. De vil «gjøre selv!», gjerne i sitt bedagelige tempo – uten tanke for at bursdagsselskapet eller barnehagefrokosten begynner om fem minutter. Hvis jeg forsøker å gripe inn, for å få fortgang i sakene, kan de slå seg helt vrange.
Hos dere er det motsatt: Barnet vil ha hjelp, men du vil at det skal klare det selv. Du vil lære barnet selvstendighet og mestring. På sikt håper du kanskje også å spare tid?
Med et uttrykk fra pedagogisk filosofi, kan man si at du er fanget midt i «oppdragelsens paradoks». Du vil at barnet skal bli selvstendig – men veien dit går gjennom en relasjon preget av styring, avhengighet og asymmetri. Den voksne vet mer, kan mer og har mer makt. Barnet er avhengig, uselvstendig og lite erfarent. Samtidig er målet at barnet med tiden skal bli selvstendig, myndig og fritt.
Her oppstår paradokset: Hvordan oppdrar man noen til selvstendighet? Hvordan leder man et menneske til å kunne lede seg selv?
Den norske pedagogiske filosofen Lars Løvlie skriver om dette i boka «Politisering og pedagogisk motstand» fra 2021. Løvlie sporer oppdragelsens paradoks tilbake til Immanuel Kant. I «Om pedagogikk» fra 1803 skriver Kant om motsetningen mellom tvang og frihet: Målet med oppdragelse er å utvikle frihet – men det kan ikke skje uten en viss tvang. Til å begynne med må foreldrene være fornuftens stemme, gradvis skal barnet lære seg selv å holde sine egne kroppslige og følelsesmessige innfall i tøylene. For Kant er det nemlig noe nesten tvangsmessig med friheten. Å være fri betyr å kunne følge fornuftens lover, uavhengig av øyeblikkets impulser. Den som handler fritt, handler autonomt, som betyr selvlovgivende.
Et menneske som alltid bare følger sine lyster og innfall, er – i Kants øyne – ikke fritt. Slik er ofte barn. De styres av sin dyriske natur, ikke av sin menneskelige fornuft.
Nå var det nok andre ting Kant hadde i tankene når han skrev om frihet, enn barn som ikke vil kle på seg. Men kanskje er det mulig å overføre tankegangen til hverdagssituasjonen du beskriver: Hvordan hjelpe barnet til å bli selvpåkledt, ikke annenpåkledt? Hvordan få det til å ville noe som akkurat nå føles som tvang?
Det er her du er viklet inn i oppdragelsens paradoks. Du ønsker å frembringe en selvstendighet du mener mangler, slik jeg forstår deg.
Men kanskje er ikke barnet ditt så uselvstendig som det kan virke. Når det nekter å kle på seg selv, og krever å bli hjulpet, kan det hende det sier noe viktig: Her er jeg. Jeg trenger deg. Jeg bestemmer at du skal hjelpe meg. Det er ikke bare et uttrykk for hjelpeløshet – det er også en måte å hevde seg selv på. Barnet viser, paradoksalt nok, en form for selvstendighet i sin motvilje mot å være selvstendig. Samtidig uttrykker det kanskje også et forsiktig ønske om oppmerksomhet og omsorg.
Hvis dette er ditt barns måte å markere seg selv på, bør du kanskje være varsom med å legge for mye makt bak kravet om selvstendig påkledning. I jakten på selvstendighet, kan du risikere å kvele den lille kimen til selvstendighet som barnet viser.
Samtidig er det klart: Barnet må jo en eller annen gang lære å kle på seg selv. Du kan ikke gjøre det for alltid. Så hvor tålmodig bør du være?
Det kommer an på barnets alder. Det sier du ikke noe om, men jeg gjetter at du har et barnehagebarn. Hvis det stemmer, vil jeg foreslå at du bør være tålmodig over tid, men ikke nødvendigvis i hver enkelt påkledningssituasjon. Noen ganger må klærne på, og da må de på. Det er ikke farlig at barnet merker at voksne har grenser, og at verden stiller krav. Men jeg tror du bør være tålmodig på lengre sikt, over måneder, fordi innstillingen barnet ditt har da kan endre seg. Kanskje er det bare en fase. Kanskje går det seg til. Uten at du vet nøyaktig hvorfor eller når det skjer, kan det hende at barnet plutselig vil prøve selv. Da gjelder det å gripe øyeblikket, rose og støtte.
Noe mer eksakt svar kan jeg ikke gi. Det er en reell floke du er viklet inn i. Den kan ikke vikles ut fullstendig her på papiret, eller i teorien. Det må skje i praksis, i en verden av stadig nye og til dels uforutsigbare påkledningssituasjoner, der du må bruke ditt skjønn i møte med det den dagen inneholder. Lykke til!
