La meg rette en dypfølt takk til det offentlige helsevesenet!
Som følge av «menneskelig svikt» fikk 47.000 personer melding fra Norsk Tipping om at de hadde blitt millionærer. Systemet ganga med hundre i stedet for å dele på hundre. Dermed ble den oppgitte premiesummen 10.000 ganger høyere enn hva den i realiteten var.
Allerede abonnent? Logg inn
Sylvi Listhaug beskyldes for å være uklar i spørsmålet om hun er statsministerkandidat eller ikke. Faktum er at Frp-lederen er forbilledlig klar. Om det blir borgerlig flertall, er det naturlig at det største partiet får statsministeren, mener hun. Så får det bli opp til velgerne å avgjøre. Klarere kan det knapt sies. I mellomtida insisterer hun på å snakke politikk, ikke posisjon – et standpunkt både kommentariatet og de øvrige partilederne burde ta lærdom av. Da er uklarheten adskillig større på den andre sida. Etter å ha gjort støtte til Støre til partiets hovedstrategi – «Er du rødgrønn? Stem taktisk på MDG i år!» – går nestleder Ingrid Liland i duell med Sveinung Rotevatn (V) i «Dagsnytt 18»: – Du kan slutte å si at vi gir noen blankofullmakt til Støre, for det er rett ut løgn. Programleder Sigrid Sollund griper ordet: – Er det ikke det hele kampanjen deres går ut på da, at de som vil ha Støre, skal stemme på dere? – Vi skal sikre rødgrønt flertall.
Arild RønsenVåpen er veien til fred» – uttrykket vil for alltid klebes til Jens Stoltenberg og hans tid som generalsekretær i Nato. I praksis har dette vært rettesnor for alle partier på Stortinget. Nå siger virkeligheten på bakken sakte, men sikkert inn, og den merkelige «enhetsfronten» slår sprekker. Bjørgulv Braanen på lederplass her i avisa: «Faktum er at Trump har igangsatt en prosess som kan ende med en fredsløsning. Alternativet er å fortsette en endeløs krig uten utsikter til ukrainsk seier eller gjenerobring av tapte områder. Fredsviljen har derfor vokst blant ukrainere – selv om det vil måtte bety avståelse av land.» Dette er noe ganske annet enn retorikken som predikerer at en tomme ukrainsk jord til Putin nærmest vil være sluttstreken for demokratiet i Europa.
Arild RønsenEr det fornuftig å kaste terninger etter politikerne? Det er kanskje symptomatisk for valgkampens innhold så langt at dette faktisk blir tema i «Dagsnytt 18». Debatten er like gammel som Sigrid Sollund og Espen Aas til sammen, og har faktisk ikke endra seg en tøddel siden Arne Skouen – i ettertid full av anger – innførte metoden. Terningkast er like fordummende enten metoden brukes om musikk, film, litteratur eller politikk. Terningkastets fremste forsvarer, Nettavisens politiske redaktør Erik Stephansen, mener den er utslag av «folkeliggjøring» – at terningen «tvinger anmelderne til å være klare og tydelige». Musikeren Terje Tysland er mannen som for noen tiår siden ga det beste svaret på hvor tøvete dette argumentet er. Da hans nye album fikk alt fra 1 til 6 av anmelderne, rykka han like godt inn en helsides annonse i landets musikkaviser, med terningkastene som eneste illustrasjon. Budskapet var ikke til å misforstå: Terningene kastes i vilden sky og har null verdi som kvalitetsstempel. Hva skal man si om den «faglige» vurderinga når Arild Hermstad får 1 i TV 2 og 5 i Dagbladet? Annet enn at Martine Aurdal tydeligvis har mer fot på miljøsaken enn Aslak Eriksrud? Klassekampen bør forresten se på sin schizofrene praksis. For hva er grunnen til at plate- og filmanmelderne tvinges til å kaste terning, mens bokanmelderne slipper? Ukas gladnyhet: 70 prosent av ungdommen sier ja til ett års samfunnstjeneste! Om de får lappen på kjøpet, stiger tilhengerskaren til 78 prosent.
Arild Rønsen