Så er vi her igjen. Nok en sommer preget av rekordhøye temperaturer, skogbranner og unødvendige dødsfall. Det er ekstremt. Men siden jeg er ganske ung, vil jeg sannsynligvis oppleve somre som er langt varmere og mer dødelige enn de vi opplever nå.
Likevel er fagbevegelsen stort sett taus. For en tapt mulighet. For kloden. Og for LO.
«For en tapt mulighet. For kloden. Og for LO»
Mange av de som streiket fra skolen i 2018 og -19 er i dag i arbeidslivet. Mange er usikre på om vi skal organisere oss. Fordi LO tradisjonelt har jobbet for at det utvinnes mest mulig olje og gass, og at det bygges ned mest mulig natur.
Jeg har gjort det likevel. I stor grad fordi mitt forbund, Handel og Kontor, ønsker noe annet: En styrt og rettferdig omstilling. Vi vet at verden har funnet mye mer olje, kull og gass enn vi kan bruke. Vi vet at de fornybare næringene trenger arbeidskrafta som i dag betjener oljerigger.
Så hvorfor sier vi det ikke? Det er flere år siden Handel og Kontor ytret oljepolitikken vår. Vi deltar ikke i høringsrunder. Vi deltar ikke i den offentlige debatten. Der forbund som Fagforbundet og NTL (og Fellesforbundet og Styrke, for den saks skyld) faktisk fremmer sin politikk, sitter HK stille i båten. Det går utover organiseringsgraden vår. Og framtiden min.
