DebattFredsarbeid

En ny fredsbe­ve­gelse?

Øyvind Tønnesson (Førsteamanuensis i internasjonal historie)

Ap-veteran og tidligere nobelkomitéleder Thorbjørn Jagland forteller i Klassekampen 24. juni en sterkt harmoniserende historie om fredsbevegelsens virksomhet og betydning under den kalde krigen. «Idealisme og realpolitikk gikk etter hvert hånd i hånd», skriver han. Denne historien bruker han så som et bakteppe for sitt hovedanliggende, nemlig at det nå er «på tide å vekke fredsbevegelsen til live igjen», øyensynlig for at en «ny» idealisme skal kunne balansere realpolitikken som nå har fått et for fast grep på Europa.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Debatt

Palestina

Vi kan, men tør ikke

I Dagsrevyen mandag påpekte statsministeren at Regjeringen gjør hva de kan for å stoppe de israelske uhyrlighetene i Gaza. Mon det? Norge er et lite land, vi kan ikke sette makt bak våre krav. Vi har ingen innflytelse, sa Jonas. Men 146 land, blant dem noen av verdens største og mektigste, har anerkjent Palestina. Vi er egentlig ganske mektige likevel, men ingen tør sette seg opp mot USA – den nåværende israelske regjeringens eneste venn. FN sitter dessverre på sidelinja. For der regjerer Sikkerhetsrådet, hvor de faste medlemmene har vetorett.

Robert Sørensen
Palestina

En stat uten et folk?

Norge spiller visst ei sentral rolle i arbeidet med å få flere vestlige land til å anerkjenne staten Palestina, og har betydelig framgang i arbeidet! Men som Midtøsten-ekspert Marte Heian Engdal nylig påpekte: «Med det tempoet og den dramatiske utviklinga vi ser nå, vil det snart ikke være folk igjen i Gaza til å ta imot en slik anerkjennelse til høsten». Det er sjølsagt helt riktig. Den gamle sionistiske frasen om at Palestina var et land uten folk, ledig for et folk uten land, holder nå på å gå i oppfyllelse gjennom folkemord og dødelig utsulting. Norge og Vesten velger å anerkjenne en palestinsk stat idet den er i ferd med å få folket sitt utrydda. Flere sprer stadig ideen om at bare USA kan få stanset folkemordet. Men det kan også effektive europeiske sanksjoner gjøre! Det forutsetter at modige talspersoner sier tydelig fra at det er nettopp effektive sanksjoner som må til, ikke symbolikk. Nå haster det!.

Hallvard Birkeland
Geopolitikk

Er Putin gal?

Utenrikspolitisk forsker Stein Sundstøl Eriksen drøfter i sin kronikk «Opprustningens pris» 26. juli den vestlige militær-politiske kurs som vestlige ledere nå har satt i gang. Jeg skal ikke her ikke gå inn på nærmere hans argumenter for hvorfor denne opprustningen bare har negative konsekvenser. Det ville ligge skyhøyt over min kompetanse. Men på ett bestemt punkt må det være tillatt for en legmann å stille et spørsmål når det i artikkelen heter: «Frykten for et et russisk angrep på en overlegen Nato-allianse hviler derfor på en antakelse om at Russland er styrt av galninger som ikke er i stand til å vurdere konsekvensene av sine handlinger. Men hvis russiske ledere faktisk skulle være så irrasjonelle, er det, paradoksalt nok, heller ikke noen grunn til å tro at de vil la seg avskrekke av et Nato som er dobbelt så sterkt eller tre ganger så sterkt som dagens.» Kronikken har tidligere fastlått Vestens overlegenhet militære kapasitet. Tillat meg allikevel å spørre: Forutsetter Vestens ledere virkelig at Putin er en irrasjonell galning? ­Kronikkforfatteren kan sikkert belegge dette.

Øystein Skar