Det er ikke for sent å redde Ullevål sykehus

Svar til Skurdal

I Klassekampens lederartikkel tirsdag 24. juni argumenterer Mari Skurdal i en kommentar til antologien Stopp våpenkappløpet for at vi trenger en fredsbevegelse, at denne fredsbevegelsen må legge FN-pakten til grunn og at den må være brei og romme partier og bevegelser som har ulike syn på opprustnings- og forsvarspolitikk. Å kritisere partiene SV og Rødt for deres oppslutning om forsvarsforliket og den massive opprustningen det legger opp til, vil være sekterisk og smalne inn fredsbevegelsen, ser hun ut til å mene. Jeg skal gi Skurdal rett i tre helt fundamentale ting: vi trenger en fredsbevegelse, den må være brei og ikke-sekterisk og FN-pakten er en viktig del av grunnlaget. Men det er ikke slik at en hvilken som helst forsvars- og opprustningspolitikk går sammen med konstruktiv fredspolitikk. Helt sentrale elementer i en fredspolitikk må væte å utvikle institusjoner og arbeidsformer som kan skape tillit – en kollektiv sikkerhetsarkitektur som tar hensyn til alles sikkerhetspolitiske interesser, mellomfolkelig og tillitsskapende samarbeid innen kultur, idrett og forskning i stedet for boikott og sanksjoner og gjenreising av diplomati og forhandlinger. En storstilt opprustning med utgangspunkt i et definert fiendebilde, som forsvarsforliket faktisk representerer, er kontraproduktivt når det gjelder å fremme en slik fredspolitikk.