Det tok meg lang tid å forstå at jeg elsker å bade. Nøyaktig hvorfor aner jeg ikke, men jeg mistenker at det har å gjøre med selvbevissthet og imagebygging: Jo lenger inn i tenårene jeg vokste, desto mer besatt ble jeg av musikk og litteratur, etter hvert også filosofi, og det er ganske enkelt vanskelig å forene lengselen etter å være dyp, dyster og dunkel med det å plaske rundt i saltvann (eller, gud bedre, i mitt hjemlige østfoldske grumsete knehøye ferskvann!) i en dum liten badebukse. Da heller være Den Lesende på stranda, i skyggen av en parasoll eller under et tre i nærheten, eller enda bedre: Ikke være på stranda i det hele tatt.
Da jeg begynte å bade i voksen alder, var det på den andre siden av utdannelsesløpet mitt, imageposeringa letta litt, og jeg forsto fort at jeg har kasta bort så mange år – så mange år!!! – på å holde meg tørr. Det er nå blant de tingene jeg oftest lengter etter, som jeg drømmer om, ja, som jeg kan finne på å føle meg hjemme i.
Vi er uendelig mange som deler denne følelsen, men en av de mer uventa skikkelsene jeg har funnet i badefellesskapet er den tysk-amerikanske jødiske filosofen Hannah Arendt. Mens hun er på en grand tour i antikkens landskaper og i ferd med å komponere sitt filosofiske hovedverk, «The Human Condition», skriver hun i et brev til sin venn og mentor, filosofen Karl Jaspers, 7. oktober 1955: «Hvor jeg enn kan, bader jeg. Å svømme gir meg alltid en hjemfølelse».
Dette er ett av to steder jeg vet om hvor hun snakker om å kjenne seg «hjemme», å få det hun på tysk kaller en «Heimatgefühl» – det andre er ved å «bli forstått», hvilket de fleste vil kunne bifalle. Utsagnet står som en påminner og en kontrast til det bildet jeg ofte kan få av filosofer og forfattere: at de knapt er mennesker, at de ikke egentlig har noen materiell kropp, men er tanker og skrifter og lite annet. Hannah Arendt, filosofen som ga oss begrepet om «ondskapens banalitet» og som for tiden er den tenkeren jeg finner det aller mest meningsfylt å lese idet verden blir stadig dummere og vanskeligere å begripe, likte å bade! Hun var attpåtil stolt av beina sine! Som tenåring hadde hun regulering! Tenk det, hun var et menneske på jorda!
Det finnes to bilder av Arendt i badedrakt, tatt i samme øyeblikk. De er helt vidunderlige. Hvorfor? Fordi de rotfester mennesket i virkeligheten, fyller ut forståelsen av verket gjennom forfatterens menneskelige kvaliteter: Hannah Arendts amor mundi, hennes kjærlighet til verden, er ikke bare en abstrakt idé. På de fleste bilder er forfattere alvorlige og poserende. Her virker hun lykkelig, tilforlatelig.
Disse bildene inngår i et samlerprosjekt som gir meg omtrent like mye glede som å bade, nemlig: å finne fotografier av kjente filosofer og forfattere i badedrakt, som bryter fundamentalt med ideen om dem som dype, dystre og dunkle.
Det finnes mange slike om man begynner å lete. Gud vet jeg har brukt mine timer. Det første jeg oppdaga, allerede som student, var et fotografi av Arendts venn Walter Benjamin. På bildet sitter han i skyggen, i en gruppe på fem (hvorav en av de andre er Bertolt Brecht), og er knapt synlig, men likevel umiddelbart gjenkjennelig på hodeformen og brillene. Han er iført en klassisk 20-talls trikotaktig badedrakt og ser eminent tullete ut. Walter Benjamin i badedrakt!
«I badedrakt ligner han heller en forkommen fugleunge.»
Deretter fant jeg ett som var enda bedre, av Benjamins unge epigon, den strenge og ugjennomtrengelige Theodor Adorno. På bildet sitter han i en strandstol – selve sinnbildet av tysk borgerlig feriekultur – ikledd en litt for stor badedrakt, med beina trukket opp i setet, lent forsiktig bakover, med briller på nesa og fjeset vendt vekk fra kameraet, liksom han er for sjenert til å se opp. Allerede litt tynn i håret, myk og sart, et liv (eller en krig som tok livet av mange av hans nære, inkludert Benjamin) unna den surpompede grinebiteren vi er vant til å se. Kona Gretel kalte ham «neshornet», men i badedrakt ligner han heller en forkommen fugleunge. På et annet strandfotografi fra omtrent samme tid står han oppreist med en slags ring i en utstrakt arm, og tanken faller ned i hodet: Adorno spiller ringspill. Han leker!
Jeg morer meg med disse bildene, det er sant: Om humøret vakler, hjelper det å tenke på Adorno i badedrakt. Men bildene gir også den nødvendige kontrasten til et livsutsyn, og en måte å lese på, som lett kan glemme at den sanselige, sensoriske, følbare verden finnes – også i filosofenes liv. Noe så enkelt som at Arendt angivelig var stolt av beina sine og elska å bade forvandler henne fra et svarthvittfjes på et bokomslag til et levende menneske. Det forbinder henne både med min prosaiske tyske mormor, som elska å bade (fortrinnsvis om det var kaldt), og med Arendts egen tenkning, som, tross i dens alltid dype alvor, er blant de mest livsbejaende filosofiene jeg har snubla over. Hennes Ja til livet ligger som en grunnholdning i biografien og verket: I motsetning til Adorno, som tilkalte politiet da studentopprøret tok til i 1968, oppfordra Arendt studentene til å ha det gøy.
På den samme reisen hvorfra hun skrev til Jaspers om å finne et hjem i badinga, skriver hun, nærmest som et utrop: Verden er bare så vakker. For et menneske som tapte hele sin kjente virkelighet, som levde 18 år som statsløs og mista utallige venner, kan det ikke ha vært en enkel jobb å se skjønnheten i verden, eller å på nytt skape seg et hjem i den. Likevel: Bading, forundring over det enkle, det som er slik det er, som hun skriver i «Between Past and Future». Derfor ville hun også opprinnelig kalle «The Human Condition» for Amor Mundi: Kjærlighet til verden.
Kjærlighet til verden kan anta mange former. For meg er en av dem å samle på bilder av filosofer i badedrakt. En annen er å plaske rundt i saltvann. Når vi nå, snart, skal reise ut til Klovharun, den knøttlille øya i Finskebukta der Tove Jansson bada med blomsterkrans i håret – og finnes det i denne verden noe mer livsbejaende enn akkurat det? – er det på tide å fiske fram min dumme slitte oransje badebukse og innse nok en gang at jo: bading er, faktisk, et av livets mirakler.
Og hvorfor? Fordi det vekker en Heimatgefühl.
