Kringsjå

Hverdagens dobbelthet

Det som skaper gjenkjennelse og trygghet, er også det som hindrer oss i å se, skriver Sandra Lillebø.

PARALLELL VIRKELIGHET: Sandra Lillebø skriver pakkelister til sommerferien og gleder seg til sol og bading, samtidig som folkemordet i Gaza foregår bare noen korte flytimer unna. Foto: Tom Henning BratliePARALLELL VIRKELIGHET: Sandra Lillebø skriver pakkelister til sommerferien og gleder seg til sol og bading, samtidig som folkemordet i Gaza foregår bare noen korte flytimer unna. Foto: Tom Henning Bratlie

Takrenna utenfor kontorvinduet mitt er lekk, og det renner en stri strøm ned på trappa, rett foran inngangsdøra. Når vi går ut, må vi slå opp paraplyen inne for ikke å få en bøtte vann i hodet innen vi har rukket å komme de tre trinnene ned og ut. Det er forunderlig mye vann som kommer ned fra himmelen her i Bergen, men det plager meg sjelden, jeg er vant til det. Når jeg sitter inne på skrivesofaen med pc-en på knærne og ser opp på Landåsfjellet og Ulriken, er den evige dryppingen bare mitt vanlige arbeidssoundrack: Det er den som minner meg på at jeg er hjemme. Derfor tok det litt tid før vi skjønte at det med takrenna faktisk var et problem, men nå har vi endelig satt folk på saken.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Tidens tegn

Kommentar

«Jegismen» brer om seg, hevder Senter­par­tiets Marit Arnstad.

På sengekanten

Leder i AUF

Universalisme

Mino­ri­teter som vil bryte ut av båsene og være hele, likever­dige mennesker, møter et paradoks.