DebattUngarn

Mye å lære av Ungarn

Sophie Matlary (Medlem av Arbeiderpartiets internasjonale utvalg)
LEDESTJERNE? Brussel mener at Ungarn er for «autokratisk» til å kunne bidra til demokratisk politikk. Jeg ville argumentert for det motsatte, skriver Sophie Matlary. Her fra en protest mot den ungarske regjeringen i Budapest i mai. Foto: Ferenc Isza, AFP / NTBLEDESTJERNE? Brussel mener at Ungarn er for «autokratisk» til å kunne bidra til demokratisk politikk. Jeg ville argumentert for det motsatte, skriver Sophie Matlary. Her fra en protest mot den ungarske regjeringen i Budapest i mai. Foto: Ferenc Isza, AFP / NTB

Budapest – hovedstaden i hjertet av Europa, mellom vest og øst – har dyrebar kunnskap både historisk, politisk og kulturelt, som vi trenger å lære av. Den farlige splittelsen mellom vest og øst i verdier og tankegang må overvinnes. Skadene vi skaper nå, økonomisk og politisk, vil ta flere tiår å gjenopprette. Derfor lurer jeg: Har vi virkelig tid og økonomi til dette?

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Debatt

Offentlig debatt

Redigering er ikke sensur

Stig Frølands merkelige lesning (20. juni) av mitt innlegg 16. juni om hvordan media og vi andre skal møte framvoksende høyreekstreme bevegelser, virker preget av noe som er en utbredt misforståelse i de samme miljøene: Dersom man ikke blir kontinuerlig invitert inn i alle rom og får tale fritt og uimotsagt overalt alltid, har man ikke ytringsfrihet. Mari Skurdals leder 21. juni viser også noe av utfordringene med offentlig debatt som sannhetssøken. Den blir gjerne ikke presis nok, og man ender opp med å argumentere mot litt andre ståsteder enn de som faktisk er presentert. Jeg tar nemlig ikke til orde for sensur. Jeg tar til orde for at redaktørstyrte medier redigerer.

Ronny Kjelsberg
Matproduksjon

Tåke­leg­ging

La oss si at du bygger nytt melkefjøs til 20 millioner og – for å gjøre det enkelt og pedagogisk – at du får fem millioner i støtte fra Innovasjon Norge og får lokalbanken til å finansiere resten med et lån med løpetid på 30 år (med pant i noe annet du eier). Du har uansett satt en kapital på 20 millioner i arbeid. Du har investert i noe som kommer til å synke i verdi. La oss videre si at kontantstrømmen fra verdiskapingen som skjer i fjøset (via markedsinntekter og statlige tilskudd) dekker lånekostnader og et vederlag for arbeidsinnsatsen på nivå med resten av samfunnet. Dette er en høyst optimistisk antakelse. Realiteten er en annen for de aller fleste. Når 30 år har gått og banken har fått tilbake pengene sine – og litt ekstra for risikoen den tok – er fjøset nedslitt og har en restverdi på null. De 20 millionene du satte i arbeid er borte. Avkastningen er null. Og hadde du puttet egne penger inn i prosjektet hadde disse vært borte for lengst.

Anders Nordstad
Mannlige prostituerte

Prosti­tu­sjonens skjønnhet

Når kvinner skriver om mannlig seksualitet, går det ofte dårlig. Anne Bitsch roper ut på Klassekampens andre side, fredag 20. juni, at gutter som selger sex, er dobbelt marginaliserte. Og ikke bare det, de er «tause ofre». Jeg synes alltid det er like interessant å lese artikler av kvinner som mener de kjenner den mannlige seksualiteten. De er overbevist om at den er lik den kvinnelige, en oppfatning som, slik Anne-Kat. Hærland så herlig sa det, oppsto på 1970-tallet: Plutselig betydde ikke gener og biologi noe lenger, det ble bestemt at menn og kvinner var like på alle måter. Bitsch er visstnok blitt sjekket opp av en ung gutt på Tøyen, med et skjevt smil «under de svarte krøllene». En ikke-etnisk norsk gutt i slutten av tenårene ville åpenbart selge sine tjenester til henne. Dermed åpnet det seg en avgrunn for Bitsch; unge menn i Oslo selger seg til kvinner og homser, det kalles «overlevelsessex», sitat: «I helgene hender det at eldre, fulle, kåte kvinner oppsøker dem ved elvebredden», da Akerselva. Ja, hva så! Hva er problemet? En ung gutt eller mann oppfatter ikke seg selv som et «seksualisert offer», på samme måte som en kvinne.

Lars Daniel Krutzkoff Jacobsen