Jeg har begynt som sommervikar i Klassekampen. Noe av det første en kollega sa til meg, var at avisa likte godt journalister med arbeiderklassebakgrunn. Faren min var vaktmester, mora mi er ufaglært barnehageansatt. I tillegg er kjæresten min elektriker.
Allerede abonnent? Logg inn
Jeg ble påkjørt av en elsparkesykkel for snart to år siden. Skaden førte til hjernerystelse, brukket nese og knuste tenner. Jeg ble naturligvis sykmeldt samtidig som min midlertidige kontrakt gikk ut noen måneder seinere. Hva gjør jeg nå? Hvilken redaksjon ville ansette en ung kvinne med hjernerystelse? tenkte jeg. Jeg har alltid vært glad i å jobbe og har tenkt at Norge trenger all arbeidskraft. I tillegg er lediggang rota til alt ondt, har jeg lært. Jeg kontaktet derfor en skole, og lurte på om de trengte lærervikarer. Jeg har faktisk lenge hatt en lærerdrøm i meg. Jeg har ikke noe pedagogisk bakgrunn, men antok at min bachelorgrad i internasjonale studier, erfaring som journalist og som forfatter ville gjøre meg til en attraktiv lærervikar, og at jeg ville få en helt ok lønn. Likevel ble jeg tilbudt en årslønn på omtrent 400.000 kroner, en lønn som knapt dekket boutgifter og den høye studiegjelda fra London.
Lara RashidPopstjerna Sabrina Carpenter lanserte nylig sitt nye album «Man’s Best Friend». Albumcoveret viser Carpenter sittende på kne ved siden av en dresskledd mann, som holder håret hennes i en knyttneve. Det har provosert mange. Bildet, «i kombinasjon med en tittel som referer til menneskets beste venn (en hund) bidrar av åpenbare grunner til å gi coveret en kvinnefiendtlig dimensjon», skrev en debattant i VG. Andre mener coveret er åpenbar satire – en ironisering over Carpenters uheldige tendens til å falle for drittsekker. Det er noe rart ved debatten uansett – som om vi kan argumentere oss fram til et nytt image for den blonde sminkedokka med strømpebånd. Carpenter er jo et produkt. «Det er alltid så morsomt når folk klager.
Stine Gudmundsen BergoEg tykkjer Sløseriombudsmannen er ei nyttig side å følgje med på, for då får eg stadfesta inntrykket eg har av at sløsing i offentleg sektor ikkje er eit så stort problem som nokre skal ha det til. Eg vil heller leve i eit samfunn der sykkelvegar vert bygd, offentleg eigde trehus vert pussa opp og kommunale kinoar er i drift, enn den kalde og sterile verda ombudsmannen ynskjer seg. Særleg er han kritisk til at kunstnarar med offentleg støtte gjer så mykje rart. Eg tykkjer eigentleg og at det verkar som at dei gjer mykje rart, men også mykje bra. Og slik må det vel vere? Eg veit ikkje om Sløseriombudsmannen ynskjer seg kraftige reduksjonar i løyvingane til kunstnarar, eller at dei ikkje skal få lov til å skape kunstverk som han tykkjer ser rare ut. Uansett er eg nok usamd. No er norsk film inne i det filmkritikar Lars Ole Kristiansen kallar den fyrste og einaste gullalder. I Dagens Næringsliv er det fleire som tek til orde for at den gledelege utviklinga som no skjer innanfor filmbransjen, er ein konsekvens av dei rause løyvingane som skjedde då Trond Giske var kulturminister.
Aleksander Åsnes