Israels angrep på ulike mål i Iran er et åpenbart brudd på folkeretten. Norske medier og politikere er ikke så flinke til å påpeke dette i den løpende dekningen av saken. Bombingen av hovedkontoret til Irans rikskringkaster 16. juni har dessuten en annen dimensjon som bør tydeliggjøres. Det er alvorlig å angripe journalister og medieinstallasjoner, selv om de er underlagt et totalitært prestestyre. Bombene som treffer, skiller ikke mellom systemlojale og systemkritiske journalister, og slike sivile installasjoner er uansett beskyttet av Genèvekonvensjonene. I tillegg gir FN-resolusjon 1738 fra 2006 et særskilt vern av medier og journalister. Betegnede nok skrev Sidsel Wold på Facebook dette etter angrepet: «Israel har angrepet tv-stasjonen IRIB, der jeg var nesten hver dag under opprøret i 2009. Stor arbeidsplass, der slett ikke alle støttet regimet. Selv om jeg rapporterte om demonstrasjonene mot regimet, hjalp de meg med å komme på luften hver dag.»
Her er det en klar parallell til Natos bombing av serbisk fjernsyn under bombingen av Beograd i 1999. Heller ikke den gang forelå det FN-mandat, og 16 ansatte i bygningen ble drept. Statsminister Tony Blair brukte to ulike begrunnelser for å forsvare angrepet. Først sa han at installasjonen var vesentlig for å spre serbisk propaganda. Da noen syntes det var en tynn begrunnelse, sa han at tårnet også hadde en militær funksjon for spre etterretning. Dette kalles gjerne «dual use» (både militært og sivilt bruk). Jeg har merket meg at norske eksperter som kommenterte hendelsen i Teheran nettopp brukte «dual use»-argumentet for å forklare Israels bombing. Den norske regjeringen har vært forbausende forsiktig i sin kommentar til hendelsen. Støre beklaget «eskaleringen» i regionen, men fordømte ikke bombingen som et folkerettsbrudd. Dette inngår i et kjent mønster, der folkerettslige problemstillinger underkommuniseres når Norge eller allierte er involvert. Det beste eksemplet på dette, er Norges bombing av Libya i 2011, som i følge professor Geir Ulfstein var klart i strid med folkeretten.
Det å ikke respektere mediers og journalisters særskilte behov for beskyttelse, kan få alvorlige konsekvenser for retten til ytringsfrihet og pressefrihet. Dessverre er det ikke første gang medieinstallasjoner anses som legitime mål. Her er noen eksempler:
«Her er det en klar parallell til Natos bombing av serbisk fjernsyn i 1999»
USA angrep Al Jazeeras kontorer i Kabul i 2001, og i Bagdad i 2003. Dette skjedde under USAs folkerettsstridige invasjon av Irak i 2003. Israel angrep et palestinsk mediehus på Gaza i 2021. Norge var medansvarlig for bombibg av libysk fjernsyn i 2011. Russland har angrepet ukrainske medieinstallasjoner etter invasjonen i 2022. Det har også vært utallige dødelige angrep på journalister i krigssoner, nettopp fordi de var journalister.
Etter terrorangrepet fra Hamas i oktober 2023 har Israel satt en uverdig rekord i angrep på palestinske journalister. Over 200 medie- og ytringsfrihetsorganisasjoner har reagert med å støtte et opprop fra Reportere uten grenser. Her heter det blant annet: «I over 20 måneder har israelske myndigheter nektet utenlandske journalister adgang til Gazastripen. I samme periode drepte den israelske hæren nesten 200 palestinske journalister i det blokkerte området, inkludert minst 45 som ble drept på grunn av sitt arbeide. Palestinske journalister, de eneste vitnene på bakken, fortsetter å rapportere. De står overfor uutholdelige forhold, inkludert tvangsflytting, hungersnød og konstante trusler mot livene sine». Oppropet retter krav til alle verdens regjeringer om at de må presse Israel til å gi journalister tilgang til Gaza.
Nato brukte bombing uten FN-mandat for å stanse Milosevic sin etniske rensing av kosovoalbanere. Israel kan fortsette sin plan for å tømme Gaza for palestinere, og angriper journalister på jobb uten alvorlige følger. Når skal krigsforbrytelser og pågående folkemord i Gaza få reelle konsekvenser for Israel?
