Jeg stupte kråke i en alder av 34. Det skal jeg aldri gjøre igjen.
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn
Akkurat nå
Lappen
Jeg satt med beina rett ut bakpå den lille skutern og klamra meg fast til Georgio – eller Jojo, litt vanskelig å vite – som suste bort en trang indisk gate. Så stoppa han og ville bytte plass. Jeg plasserte henda på styret og dro litt prøvende i det uten å vite hvor mye som måtte til, sånn at vi rykka framover. Georgio eller Jojo kom med et utbrudd som sikkert ikke var hyggelig, før vi vingla bortover veien som en drita Solan nedover Flåklypa-fjellet. «You are 70 prosent good, thats ok», sa Georgio eller Jojo og ga meg lov til å leie skuteren hans ganske billig etter å akkurat ha hatt mitt livs første kjøretime. Det gikk helt fint. Det er trafikken i Norge jeg er redd for. Her må man blinke og glidelåskjøre og tolke skilt og ha på belte og alle sånne forvirrende greier.
AmøbePls del maten din
For et par uker siden var jeg invitert med på en fest til en venn av en venn. Det sto at det skulle grilles. Da jeg både sulten og tørst ankom festen, fant jeg derimot ut at alle hadde tatt med seg sin egen mat og sin egen drikke: Det eneste som var til felles var papptallerkener og en kullgrill. Sulten og litt småforvirret over ordningen satt jeg meg ned vet et bord og åpnet en vin jeg hadde tatt med. Jeg forsøkte å helle vin i det tomme glasset til den som satt over meg, men personen trakk glasset til seg og smilte høflig: «Jeg har selv jeg», og trakk så en vinflaske opp under bordet, før han satte den tilbake igjen. Personen begynte deretter å spise på en bratwurst som var utsmykket med deilig opphakket rødløk, sennep, ketsjup, sylteagurk, og pakket inn i det han sa var «et hjemmelaget pølsebrød». «Så godt det ser ut», sa jeg. Det ble stille mellom oss. Personen gomlet betenksomt i seg wursten, men unngikk blikkontakt, tilsynelatende fordi han forsto hvor klein hele situasjonen var.
FilleproletarenVi er alle kapitalister
Av det jeg orka å se av tv-serien «Oljefondet», fikk jeg med meg at Nicolai Tangen skryter av å ha vært en skikkelig drittunge da han var liten. Han forteller entusiastisk om hvordan han fant ut at han kunne kjøpe billige blomster fra en blomsterhandler og gå et annet sted for å selge dem til dobbel pris. Den høye sannsynligheten for at suksessen skyldtes at folk syntes det var søtt at en liten gutt lekte butikk, sier han ingenting om. Det var ingen blomsterselgende superrike romkvinner på søkerlista til å bli oljefondssjef, så vidt jeg veit. Kvælmt! tenkte jeg da jeg så det. Skryte sånn av å være slu kapitalist inntil beinet, a gitt. Så kom jeg på mine egne kapitalistiske synder. Det vil si den gangen jeg kjøpte ei drita støgg jakke på en idealistisk drevet bruktbutikk i full visshet om at jeg ikke kom til å bruke den sjøl, men prøve å selge den videre siden den hadde et visst merke. Jeg var en dårlig rutinert student med dyre, usunne vaner – og så mitt snitt. To hundre kosta den i butikken, og åtte hundre fikk jeg av ei stakkars jente som var blendet av markedskreftenes falske logikk om at stygge ting er bra å ha hvis de har riktig lapp inni seg. Jeg skamma meg helt fra jeg fikk ideen og til dags dato. Så var jeg på utviklingssamtale i barnehagen for å høre skryt om mitt første avkom, og får en søt historie om at hun er «veldig smart».
Amøbe