Nora Uvsbakk har delt denne artikkelen med deg.

Nora Uvsbakk har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattAbort

Kampen for inkludering foregår ikke i livmora

I Klassekampen 14. juni skriver Marte Wexelsens Goksøyr noen påstander om den nye abortloven som ikke er riktige.

Den nye loven gjør at cirka 500 kvinner hvert år slipper angsten for at abortnemnda skal overprøve hennes egne vurdering av behovet for abort.

Det er dessverre ikke «fri abort» fram til uke 22 etter 1. juni, slik Goksøyr skriver. Tvert imot så vil det nå bli mer krevende for de cirka 150 kvinnene som hvert år trenger abort etter uke 18. Forhold ved fosteret som gjør at det ikke helt klart vil dø i løpet av svangerskapet eller kort tid etter fødsel er ikke grunn for at abortnemnda kan gi tillatelse til abort. Den gravide må i tillegg legge fram en begrunnelse for hvorfor omsorgen for dette framtidige barnet vil bli en for stor belastning for henne og eventuell familie.

Jeg ønsker meg et samfunn som er inkluderende og som ivaretar behovene til barn, ungdom og voksne med særskilte behov for tilrettelegging og omsorg. Det gjøres ikke ved å angripe kvinners abortrettigheter, men gjennom å stille krav til bevilgende og lovgivende myndigheter om nettopp tilrettelegging for gode liv.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan lett registrere deg med

Debatt

Israel og palestina

Varsko for Vest­bred­den

Det har vært et mulig scenario helt siden Israel erobret Vestbredden under seksdagerskrigen i juni 1967 og umiddelbart satte i gang Yigal Allon-planen med å bygge bosettinger på okkupert område: Å annektere resten av Vestbredden, etter å ha annektert Øst-Jerusalem i 1980, om det bryter ut en større regional krig. Scenarioet er igjen aktuelt som følge av Israels regelrette krigshandling mot Iran. Den kommer i kjølvannet av omfattende bombing av Beirut og Sør-Libanon, systematisk likvidering av Hizbollahs lederskap og apparat, og erobring av større områder tilknyttet de annekterte Golanhøydene og ødeleggelse av det tidligere Assad-regimets militære struktur. Israel startet sin krigføring mot Iran ved å bombe Irans ambassadekompleks i Damaskus i Syria 1. april 2024. Her ble seksten iranere drept, inkludert åtte høyere offiserer i Revolusjonsgarden. Det utløste noen runder med gjensidige rakettangrep, varslet på forhånd fra Teheran. Vi er nå langt forbi det punktet.

Iran

Fra Stortinget til sjahens hoff

Mens bombene faller over Iran og sivile mister livet i by etter by, står Reza Pahlavi – sønn av Irans tidligere brutale monark – på trygg avstand og applauderer. Han har takket Israel og feiret bombeangrepene, og stiller seg helhjertet bak volden mot landet han løgnaktig hevder å elske. For oss med familie i Iran er dette dypt personlig. Det som er nytt, og desto mer alvorlig, er at Stortingets øverste leder Masud Gharahkhani har møtt monarkfamilien – ikke én gang, men to – og ikke som privatperson, men som Stortingets fremste representant. I Paris i 2023 møtte han Irans tidligere keiserinne Farah Pahlavi. I april 2025 møtte han sønnen hennes, Reza Pahlavi, i USA. Bildene fra møtene er tydelige: flaggoppsett med det gamle sjah-symbolet og det norske flagget, smil, ingen reservasjoner.

Ukraina

Rettferdig realisme

I svar til meg 14. juni, skriver Arild Rønsen helt korrekt at fredsforhandlinger hvor Nato insisterer på «full og rettferdig seier for Ukraina», samtidig som Russland insisterer på totalforbud mot videre utvidelse av Nato, er dømt til å mislykkes. Det vil i stedet ende i en langvarig utmattelseskrig, inntil Ukraina til slutt går tom for kanonføde. Det han mangler i analysen, er hvorfor Vestens posisjon om «full og rettferdig seier for Ukraina» nå utelukker at Nato får totalforbud mot videre utvidelse. Vi mener det skyldes at den politiske ledelsen i vestlige land har lyktes med å innbille egen befolkning at Nato bare er en forsvarspakt. Med det premisset, kan Russlands adferd bare forklares som rå ekspansjonstrang. Det betyr igjen at å gi Russland innrømmelser vil innebære at Russland vil rulle videre og først ta hele Ukraina og deretter hele Europa. Som fredsforkjempere i Vesten, er vår strategiske hovedoppgave derfor å minne om at Nato gjentatte ganger har gjennomført folkerettsstridige angrepskriger, og nå støtter Israels folkemord.