Nora Uvsbakk har delt denne artikkelen med deg.

Nora Uvsbakk har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattAbort

Kampen for inkludering foregår ikke i livmora

I Klassekampen 14. juni skriver Marte Wexelsens Goksøyr noen påstander om den nye abortloven som ikke er riktige.

Den nye loven gjør at cirka 500 kvinner hvert år slipper angsten for at abortnemnda skal overprøve hennes egne vurdering av behovet for abort.

Det er dessverre ikke «fri abort» fram til uke 22 etter 1. juni, slik Goksøyr skriver. Tvert imot så vil det nå bli mer krevende for de cirka 150 kvinnene som hvert år trenger abort etter uke 18. Forhold ved fosteret som gjør at det ikke helt klart vil dø i løpet av svangerskapet eller kort tid etter fødsel er ikke grunn for at abortnemnda kan gi tillatelse til abort. Den gravide må i tillegg legge fram en begrunnelse for hvorfor omsorgen for dette framtidige barnet vil bli en for stor belastning for henne og eventuell familie.

Jeg ønsker meg et samfunn som er inkluderende og som ivaretar behovene til barn, ungdom og voksne med særskilte behov for tilrettelegging og omsorg. Det gjøres ikke ved å angripe kvinners abortrettigheter, men gjennom å stille krav til bevilgende og lovgivende myndigheter om nettopp tilrettelegging for gode liv.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Moral

Om mora­li­sering rundt abort

Som ufør Naver føler jeg meg brått krenka på vegne av kvinner som har tatt abort! Kanskje fordi jeg våkna for tidlig i dag. Og har pms... det er jo mange grunner til at kvinner blir altfor følsomme. Jeg kjenner igjen argumentene. Navere og de som tar abort er like late, umoralske og suspekte mennesker, tydeligvis. Akkurat som om abort og Nav er enkle og greie løsninger, liksom. Noe vi gjør fordi vi ikke bryr oss om noen ting. Fordi vi er umoralske eller amoralske mennesker, som bare svever rundt i vår deilige ansvarsløshet ... Men både abort og Nav er nødløsninger. Det er krevende prosesser.

Historie

Svar til Kristi­ansen

I sin kommentar 28. oktober om oberst Birger Eriksen og filmen «Blücher», hopper Tom Kristiansen over hvordan de allierte landgangsprosjektene mot Norge før og etter 12. mars 1940 forvirret og lammet regjeringen. Han nevner heller ikke hvorfor det ble iverksatt skriftlig mobiliserng per brev i stedenfor alminnelig og åpenlys mobilisering etter at tyskerne hadde gått i land. Dermed viser han at han ikke forholder seg til deler av forskningen om 1940. Når han også skriver at «Regjeringen kunne selvsagt ikke gå til full mobilisering da landet ikke var i krig» så belyser han ett annet.

Gaza

Aldri glemme

Etter lanseringa av Donald Trumps fredsplan for Gaza, har et avgjørende spørsmål blitt oversett: Behovet for et rettsoppgjør med det israelske folkemordet, som får andre «fullskalainvasjoner» til å blekne. Dette er heller ikke et hovedpoeng for de som – uten grunn – soler seg i fredsavtalen, inkludert statsminister Støre. Ap-regjeringas støtte til Gaza har generelt vært puslete. Den står i grell kontrast til Støres resolutte og militaristiske Ukraina-bistand Den viktigste oppgaven nå er å få fart på hjelpen til det palestinske folket og starte gjenoppbyggingen av det knuste samfunnet deres. Men i en situasjon hvor knapt noen israelsk leder erkjenner skyld for massakren, har også oppgjøret med Netanyahus forbrytelser fundamental betydning. Prosessene i Den internasjonale straffedomstolen (ICC) og Den internasjonale domstolen (ICJ) må bringe resultater. Hvis ikke, vil troen på en global rettsorden dø. I påvente av konklusjoner fra ICJ og ICC, slutter jeg meg til en palestinsk kvinnes sukk i filmen No Other Land: Må Gud straffe dem alle. Israels grusomheter i Gaza må aldri bli glemt.