Akkurat nå

Litauen

Vilnius er kanskje ikke en sånn by hvor man tenker at kulinariske opplevelser skal være det man sitter igjen med i etterkant. Men nå er det jo engang sånn at man i alle tilfelle trenger mat og drikke når man er på tur. Sånn sett vil det alltid være en del av reiseopplevelsen. Om det rett og slett skjedde lite annet på våre dager i Vilnius, eller om næringspåfyllet var spesielt minneverdig, er jeg jammen ikke sikker på. Men noen gode minner ble det i alle fall.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Akkurat nå

Hva er den lengste elva?

Da jeg et øyeblikk ble usikker på hva som er verdens lengste elv, ble jeg både trist og vonbroten. Hvis jeg hadde fått spørsmålet som niåring, ville jeg ha himla med øynene. Nå innser jeg derimot at helt grunnleggende allmennkunnskaper er i ferd med å sildre ut av hjernen min i små bekker. Samtidig sitter totalt meningsløse ting klistra fast. For eksempel klapperegler fra barneskolen. Klappeleker var min ­yndlingsgeskjeft i storefri, hvis jeg ikke var opptatt med å leke Politi og tyv. Det gikk ut på å klappe hender i takt med en regle sammen med en utvalgt klassekamerat ­(fortrinnsvis en annen jente med musefletter eller en håpløst forelska gutt). Jeg kan fortsatt samtlige regler utenat. Den morsomste begynte med: «Bob bob, skirotten totten, a, a, a, a, bom, bom, bom», og endte, naturlig nok, sånn: «My name is Charlie Chaplin, Chaplin Charlie, I love you!» Det er altså dette Nilen må vike for. I tillegg til flere andre varianter som var mye kjipere, for eksempel: «En meter lang makaroni, makaroni en meter lang.

Skohorn

Noko lumskt er i emning. Skohornet mitt har knokke tvers av! Og skohorn er – trass alt – noko alle må eige. Det er – om mogleg – like viktig som dopapir og Zalo. No skal eg ikkje gå for mykje i detalj, men det må vere i solid metall og ha ein liten bøyg i enden og sjølvsagt ei fint forma skei nedst. «Har du skohorn?» spurde eg. Kvinna bak disken såg forskrekka på meg. «Skohorn», seier du? «Nei, det er utseld.» «Utseld», tenkte eg. Kven går tomme for skohorn? Dagen etter gjekk eg innom ein annan butikk, kjend for både jernvarer og andre ting. «Har du skohorn?» spurde eg.

Siste reis

Folk døyr ikkje ofte nok. Kyrkja på haugen var ekstra kvit denne dagen i desember. Snøen låg som eit kvitt laken over dei halvstelte gravsteinane. Rundt sto store og små og gret. Eit familiemedlem hadde gått bort, og dei næraste slektningane sto samla rundt det nærmast rykande ferdiggrove holet. Mykje rart surrar rundt i ­hovudet på ein slik dag. Ein tenkjer klart, men likevel er det litt som å vere rusa. Etter ei stund kunne eg skimte presten i det fjerne.