Dikt

Tordivel og sølvskje

Charlotte Vaillot Knudsen mater på med artsnavn, magi og klisjeer – og søker dypere enn medisinsk virkning.

IllUSTRASJON: Henri Bergé/Wikimedia Commons IllUSTRASJON: Henri Bergé/Wikimedia Commons

­Charlotte ­Vaillot ­Knudsen

Månekvinne

Cappelen Damm 2025, 86 sider

Det siste halvåret har det i spredte kulturavisspalter vært tilløp til debatt om bruken av artsnavn i norsk samtidspoesi. Flere av fjorårets diktsamlinger, av blant annet Anngjerd Rustand og Simen K. Nielsen, er blitt møtt med bemerkninger om at den bevisst spesifiserte floraen og faunaen i disse bøkene også kan oppleves som estetisk påklistret, eller «selvpyntende», for å bruke et begrep fra Morgenbladets anmelder Daniel Ginsby. Akkurat dette kom i en anmeldelse av Helene Torvunds nyeste bok, der han visselig var mest ute etter å berømme Torvunds mer kritiske refleksjon over egen tendens til artsbenevning. I april ga så Maria Olerud i samme avis et spark mot alt murret, ved å slå fast at «den som forstår hva et plantenavn beskriver [neppe tenker] på glosen som ‘selvpyntende’ – kanskje like lite som jeg tenker på navnet mitt som ren dekor.»

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bokmagasinet

Kommentar

Ida Jessen rokker ved en sentral del av Sigrid Undsets biografi.

Kommentar

Hjemme og ute med Simone de Beauvoir.

Essay

En ny bok av Antony Beevor åpner for å stille et kjettersk spørsmål: Hva om historien har dømt Rasputin for hardt?