Dikt

Tordivel og sølvskje

Charlotte Vaillot Knudsen mater på med artsnavn, magi og klisjeer – og søker dypere enn medisinsk virkning.

IllUSTRASJON: Henri Bergé/Wikimedia Commons IllUSTRASJON: Henri Bergé/Wikimedia Commons

­Charlotte ­Vaillot ­Knudsen

Månekvinne

Cappelen Damm 2025, 86 sider

Det siste halvåret har det i spredte kulturavisspalter vært tilløp til debatt om bruken av artsnavn i norsk samtidspoesi. Flere av fjorårets diktsamlinger, av blant annet Anngjerd Rustand og Simen K. Nielsen, er blitt møtt med bemerkninger om at den bevisst spesifiserte floraen og faunaen i disse bøkene også kan oppleves som estetisk påklistret, eller «selvpyntende», for å bruke et begrep fra Morgenbladets anmelder Daniel Ginsby. Akkurat dette kom i en anmeldelse av Helene Torvunds nyeste bok, der han visselig var mest ute etter å berømme Torvunds mer kritiske refleksjon over egen tendens til artsbenevning. I april ga så Maria Olerud i samme avis et spark mot alt murret, ved å slå fast at «den som forstår hva et plantenavn beskriver [neppe tenker] på glosen som ‘selvpyntende’ – kanskje like lite som jeg tenker på navnet mitt som ren dekor.»

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bokmagasinet

Intervju

Hvorfor elsket Sigrid Undset Anders Svarstad? Ida Jessen borer i spørsmålet i en ny bok.

Kommentar

Det er på tide med en streng og inngri­pende fornorsk­nings­po­li­tikk.

Nordisk råd

Med sin «Seksti kilo»-saga vokser Hallgrímur Helgasons forfat­terskap til nye høyder.