Takke seg til

Mer skrik og støy

Jeg bestemte meg for å prøve noe nytt: løpe utendørs. Nå som det er sommer og endelig litt fint vært, må man jo gripe sjansen. Vanligvis foretrekker jeg å trene innendørs, på et senter, uansett hva slags vær. Jeg er avhengig av å ikke måtte tenke på hvilken retning jeg skal løpe i, om jeg kan snuble i noen steiner, at jeg ikke løper inn i folk, men heller kan se på skjermen på tredemølla hvor mange kilometer i timen jeg løper. Men da jeg prøvde meg på en joggetur ved morgentimene forrige uke, oppdaget jeg at det ikke var det eneste jeg hadde blitt avhengig av. Det er så klart fint natur og frisk luft og sånn, men det holder ikke. Jeg må ikke bare ha musikk, som må være såpass høy at det overdøver pusten (jeg blir sliten av å høre både meg selv og andre puste og peste opp oppoverbakker – da vil jeg ha musikk, lys og skjerm som tar konsentrasjonen bort) – men jeg trenger også at noen skriker til meg at jeg må pushe mer. «Kom igjen! Ikke gi deg nå! 2 minutter igjen, så får du pause!» Jeg tenker jo aldri sånne tanker i mitt negative sinn, selv ikke når jeg trener. Jeg trenger derfor at noen distraherer meg, skriker og skyver bort mine egne tanker – for det er da jeg klarer det.