Nora Uvsbakk har delt denne artikkelen med deg.

Nora Uvsbakk har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattAbort

Utryd­nings­truet?

Fra 1. juni 2025 er grensen for selvbestemt abort flyttet fra uke 12 til uke 18. Dersom det ventede barnet har påvist en funksjonshemning, for eksempel Downs syndrom, er grensen for fri abort uke 22.

Teknologien har utviklet seg, og i løpet av svangerskapet får alle kvinner tilbud om testing av fosteret med tanke på om det har en funksjonshemning, for eksempel Downs syndrom. Om så er tilfelle blir foreldre svært ofte rådet til å ta en senabort i uke 22.

To barn blir for tidlig født, i uke 22 av svangerskapet. Begge lever!

Den ene får all den hjelp som trengs for å overleve. Den andre har Downs syndrom og blir lagt bort på skyllerommet for å dø.

«I Danmark blir det nå nesten ikke født mennesker med Downs syndrom»

Hvorfor? Er ikke begge like mye verdt? Det sies at vi vil ha et mangfoldig samfunn med plass til alle. Hvilke alle? Er det noen som faller utenfor dette mangfoldet? Er det ubehagelig og brysomt med personer som forstyrrer vår vellykkethet? Koster det samfunnet for mye å gi mennesker som trenger ekstra hjelp den hjelpen de trenger?

Før i tiden ble disse barna satt ut i skogen for å dø. Gjentar historien seg, bare på en litt annen måte?

Lover som politikere lager påvirker våre holdninger. Med denne endringen vil de aller fleste gravide føle det uansvarlig ikke å ta imot tilbudet om testing gjennom svangerskapet. Det vil bli normalisert.

I Danmark hvor dette har vært praktisert lenge blir det nå nesten ikke født mennesker med Downs syndrom. Hjelp til familier hvor barn har en funksjonshemning er blitt dårligere. Foreldre kunne jo bare valgt dem bort med en senabort.

Jeg, Marte Wexelsen Goksøyr, ser det som svært skremmende og dypt diskriminerende om det skulle være et statlig ønsket prosjekt å utrydde en gruppe mennesker, sortere dem bort.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Økonomi

Forde­lings­po­li­tikken

I Klassekampen 19. mars støtter Bjørgulv Braanen forslaget om å halvere momsen på mat og drikke. Han mener Jens Stoltenbergs argumenter mot forslaget strider mot den sosialdemokratiske ideen om universelle velferdsytelser. Universelle velferdsytelser handler om utgiftssiden i budsjettet. Momsen handler om inntektssiden. Det er to forskjellige ting som Braanen blander sammen. Momsen er en av statens aller viktigste inntektskilder, og lavere inntekt fra moms betyr derfor mindre penger til velferd. At velferdsgoder ikke behovsprøves, men deles ut til alle uavhengig av inntekt, betyr ikke at vi skal gi opp å bruke skatter og avgifter til sosial utjevning. Jeg forstår at folk er urolige for økende priser som følge av krigen i Midtøsten. Det er for tidlig å konkludere hvordan krigen vil utvikle seg, men regjeringen utelukker ikke å vurdere tiltak i budsjettet. Halvering av moms på mat og drikke er ikke et særlig treffsikkert virkemiddel.

Statens kunstnerstipend

Oligarkene i Arbei­der­par­tiet gir faen i norske kunstnere

I sammenheng med at listene for Statens kunststipend er lagt ut, skriver Ingerid Jordal, «Noregs ærligaste og mest kokforbanna fotograf», i Klassekampen 20. mars at kunstnerstipend ødelegger for kunstnere. Hun har en MA i fotografi fra University of Westminster og har etter tjue års virke ikke mottatt et eneste stipend. Jordal påpeker at juryeringen er hemmelig og at medlemmene derfor er frie til å fordele etter trynefaktor uten konsekvenser. Jeg satt for noen år tilbake i stipendkomiteen for komponister foreslått av årsmøtet i Norsk komponistforening. Det dreier seg i stor grad om hestehandel pakket inn som faglige vurderinger. Statens kunstnerstipend delte ut 490,9 millioner i år.

Klimaaktivisme

Politisk økoglede

Anne Klenge svarer i fredagens avis på min artikkel om «økoglede» (24. mars). Jeg er enig med henne i nesten alt. Men ikke i at økoglede – altså gleden over tilhørighet og kjærlighet til naturen – skulle være depolitisering og individualisering av et systemproblem. Jeg har vært igjennom denne debatten tidligere: ligger ansvaret på det personlige eller politiske planet? Handler det om makt eller moral? Som om det bare er en motsetning. Min erfaring er at de som kjenner på det personlige, ofte engasjerer seg politisk.