Nora Uvsbakk har delt denne artikkelen med deg.

Nora Uvsbakk har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattAbort

Utryd­nings­truet?

Fra 1. juni 2025 er grensen for selvbestemt abort flyttet fra uke 12 til uke 18. Dersom det ventede barnet har påvist en funksjonshemning, for eksempel Downs syndrom, er grensen for fri abort uke 22.

Teknologien har utviklet seg, og i løpet av svangerskapet får alle kvinner tilbud om testing av fosteret med tanke på om det har en funksjonshemning, for eksempel Downs syndrom. Om så er tilfelle blir foreldre svært ofte rådet til å ta en senabort i uke 22.

To barn blir for tidlig født, i uke 22 av svangerskapet. Begge lever!

Den ene får all den hjelp som trengs for å overleve. Den andre har Downs syndrom og blir lagt bort på skyllerommet for å dø.

«I Danmark blir det nå nesten ikke født mennesker med Downs syndrom»

Hvorfor? Er ikke begge like mye verdt? Det sies at vi vil ha et mangfoldig samfunn med plass til alle. Hvilke alle? Er det noen som faller utenfor dette mangfoldet? Er det ubehagelig og brysomt med personer som forstyrrer vår vellykkethet? Koster det samfunnet for mye å gi mennesker som trenger ekstra hjelp den hjelpen de trenger?

Før i tiden ble disse barna satt ut i skogen for å dø. Gjentar historien seg, bare på en litt annen måte?

Lover som politikere lager påvirker våre holdninger. Med denne endringen vil de aller fleste gravide føle det uansvarlig ikke å ta imot tilbudet om testing gjennom svangerskapet. Det vil bli normalisert.

I Danmark hvor dette har vært praktisert lenge blir det nå nesten ikke født mennesker med Downs syndrom. Hjelp til familier hvor barn har en funksjonshemning er blitt dårligere. Foreldre kunne jo bare valgt dem bort med en senabort.

Jeg, Marte Wexelsen Goksøyr, ser det som svært skremmende og dypt diskriminerende om det skulle være et statlig ønsket prosjekt å utrydde en gruppe mennesker, sortere dem bort.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Skolegudstjenester

La kirken være hva kirkens er, skolen hva skolens er

Prest Einar Gelius viser blant annet i Klassekampen 15. desember til Grunnlovens paragraf 2 om vår kristne og humanistiske arv som forsvar for skolegudstjenester. Så enkelt er det ikke. Utfordringen fra loven ligger i at mens kristendommen ser verdiene sine som gudegitte, betraktes de i humanismen som menneskeskapte. Loven krever balanse mellom de to verdisynene, men skolegudstjenester skaper slagside for det ene. Paragraf 2 har skapt behov for et livssynsåpent samfunn hvor ulike livssyn ivaretas. Det er den kulturarv vårt samfunn bør videreføre.

Trafikk

Store byers trafikk­pro­blemer

Trafikkproblemene i Norges største byer vokser år for år. Køene blir lengre, lufta blir dårligere, og kollektivsystemene presses til bristepunktet. Likevel forventes det at kommuner og fylker skal bære hovedansvaret for å løse utfordringene. Det holder ikke lenger. Det er urealistisk, og det er uansvarlig. Storbyenes trafikkutfordringer er ikke lokale bagateller.

Religion

Å være åpen

Jeg leser og leser og kan ikke annet enn å tenke at det det handler om er å være åpen. Majoritet minoritet; ingen av oss har valgt. Men vi kan velge å skape fellesskap istedenfor å holde på å snakke om utenforskap. Vi må tåle å være annerledes. Annerledeshet finnes overalt og i oss alle. Samtidig finnes likhetene.