Nora Uvsbakk har delt denne artikkelen med deg.

Nora Uvsbakk har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattAbort

Utryd­nings­truet?

Fra 1. juni 2025 er grensen for selvbestemt abort flyttet fra uke 12 til uke 18. Dersom det ventede barnet har påvist en funksjonshemning, for eksempel Downs syndrom, er grensen for fri abort uke 22.

Teknologien har utviklet seg, og i løpet av svangerskapet får alle kvinner tilbud om testing av fosteret med tanke på om det har en funksjonshemning, for eksempel Downs syndrom. Om så er tilfelle blir foreldre svært ofte rådet til å ta en senabort i uke 22.

To barn blir for tidlig født, i uke 22 av svangerskapet. Begge lever!

Den ene får all den hjelp som trengs for å overleve. Den andre har Downs syndrom og blir lagt bort på skyllerommet for å dø.

«I Danmark blir det nå nesten ikke født mennesker med Downs syndrom»

Hvorfor? Er ikke begge like mye verdt? Det sies at vi vil ha et mangfoldig samfunn med plass til alle. Hvilke alle? Er det noen som faller utenfor dette mangfoldet? Er det ubehagelig og brysomt med personer som forstyrrer vår vellykkethet? Koster det samfunnet for mye å gi mennesker som trenger ekstra hjelp den hjelpen de trenger?

Før i tiden ble disse barna satt ut i skogen for å dø. Gjentar historien seg, bare på en litt annen måte?

Lover som politikere lager påvirker våre holdninger. Med denne endringen vil de aller fleste gravide føle det uansvarlig ikke å ta imot tilbudet om testing gjennom svangerskapet. Det vil bli normalisert.

I Danmark hvor dette har vært praktisert lenge blir det nå nesten ikke født mennesker med Downs syndrom. Hjelp til familier hvor barn har en funksjonshemning er blitt dårligere. Foreldre kunne jo bare valgt dem bort med en senabort.

Jeg, Marte Wexelsen Goksøyr, ser det som svært skremmende og dypt diskriminerende om det skulle være et statlig ønsket prosjekt å utrydde en gruppe mennesker, sortere dem bort.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Israel

Regje­ringen sier at den går foran, men gjør det ikke

Regjeringen prøver å skryte på seg en tøff politikk mot Israel. I Helgemorgen på NRK P2 13. september hevdet utenriksminister Espen Barth Eide at Norge har gått foran med sanksjoner mot Israel, i form av våpenembargo og innreiseforbud til Norge for to israelske statsråder. Dette er for svake tiltak til å kunne regnes som sanksjoner. Våpenembargoen er lite verdt så lenge de norske og delvis statseide Kongsberggruppen, Chemring Nobel og Nammo selger våpen til Israel via USA. Innreiseforbudet har ingen effekt. Statssekretær Kravik fulgte opp og pekte på at Oljefondet har solgt seg ut av 35 israelske selskaper, og at Norge har vært tydelige overfor den internasjonale domstolen (ICJ). Men Oljefondets nedsalg i de israelske selskapene var ikke regjeringens initiativ – det skjedde motstrebende, etter at fondet og finansdepartementet ble hardt presset i media.

Kongehuset

Ufrivil­lig­heten

Monarkiet overlever fordi vi synes synd på menneskene som bor på slottet. Tenk hvordan de sliter for oss! Tenk på alle reisene og de kjedelige middagene! Å alltid måtte smile og late som man er interessert. De er kontinuerlig overvåket, får aldri rusle rundt i byen som vanlige folk. Slå seg ned på torget og ta en kaffe eller ta en titt på drikkemenyen, la tankene vandre. De kan aldri gå i svømmehallen med ungene som alle andre. Får aldri ha noe privatliv. Og så videre. Vi håndterer urettferdigheten med de kongeliges privilegier gjennom å føle med dem, en følelse som de kan utnytte. Å synes synd på kongen skaper en relasjon mellom monarken og folket, de menneskeliggjøres, blir personer som man tror at man kjenner, noe som legger til rette for identifisering.

Gaza

Slik kan det gjøres

Jan Borgens kronikk 5. september er svært viktig før FNs generalforsamling møtes nå i september. FN kan få slutt på Israels folkemord ved resolusjon 377 (1950), som gir generalforsamlingen mulighet til å handle når Sikkerhetsrådet er blokkert av veto fra en av dets faste medlemmer, USA. Craig Mokhiber, advokat og tidligere FN-ansatt, foreslår i artikkelen How the UN could act today to stop the genocide in Palestine (Mondweiss, 27. august) at FNs generalforsamling under resolusjon 377 kan gjøre følgende: Oppfordre alle nasjoner til å innføre sanksjoner og militær embargo mot det Israelske regimet. Utestenge Israel fra FNs generalforsamling, slik det ble gjort med apartheidstaten Sør-Afrika. Opprette et tribunal for Israels krigsforbrytelser, forbrytelser mot menneskeheten, apartheid og folkemord. Ta initiativ til en bevæpnet, multinasjonal FN-styrke utplassert i Gaza, etter hvert også på Vestbredden, for å beskytte befolkningen mot angrep fra Israel. Tiltakene kan gjennomføres med to tredjedels flertall. Palestinas FN-observatør, som ba FN om en fredsstyrke 10. august, vil ha kontroll over når og hvor lenge den skal være utplassert. Den internasjonale domstolen har vedtatt at Israel ikke vil ha rett til å nekte, blokkere eller påvirke dette oppdraget.