Nora Uvsbakk har delt denne artikkelen med deg.

Nora Uvsbakk har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattAbort

Utryd­nings­truet?

Fra 1. juni 2025 er grensen for selvbestemt abort flyttet fra uke 12 til uke 18. Dersom det ventede barnet har påvist en funksjonshemning, for eksempel Downs syndrom, er grensen for fri abort uke 22.

Teknologien har utviklet seg, og i løpet av svangerskapet får alle kvinner tilbud om testing av fosteret med tanke på om det har en funksjonshemning, for eksempel Downs syndrom. Om så er tilfelle blir foreldre svært ofte rådet til å ta en senabort i uke 22.

To barn blir for tidlig født, i uke 22 av svangerskapet. Begge lever!

Den ene får all den hjelp som trengs for å overleve. Den andre har Downs syndrom og blir lagt bort på skyllerommet for å dø.

«I Danmark blir det nå nesten ikke født mennesker med Downs syndrom»

Hvorfor? Er ikke begge like mye verdt? Det sies at vi vil ha et mangfoldig samfunn med plass til alle. Hvilke alle? Er det noen som faller utenfor dette mangfoldet? Er det ubehagelig og brysomt med personer som forstyrrer vår vellykkethet? Koster det samfunnet for mye å gi mennesker som trenger ekstra hjelp den hjelpen de trenger?

Før i tiden ble disse barna satt ut i skogen for å dø. Gjentar historien seg, bare på en litt annen måte?

Lover som politikere lager påvirker våre holdninger. Med denne endringen vil de aller fleste gravide føle det uansvarlig ikke å ta imot tilbudet om testing gjennom svangerskapet. Det vil bli normalisert.

I Danmark hvor dette har vært praktisert lenge blir det nå nesten ikke født mennesker med Downs syndrom. Hjelp til familier hvor barn har en funksjonshemning er blitt dårligere. Foreldre kunne jo bare valgt dem bort med en senabort.

Jeg, Marte Wexelsen Goksøyr, ser det som svært skremmende og dypt diskriminerende om det skulle være et statlig ønsket prosjekt å utrydde en gruppe mennesker, sortere dem bort.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Litteratur

Snudd bevisbyrde

Takk til Klassekampen som følger opp saken rundt nullinger av skjønnlitterære bøker. Jeg har sittet i lyrikkutvalget i to perioder (ferdig i 2023), og leste kommentarene fra redaktørene John Erik Riley, Kari Marstein og Nora Campbell med interesse. For å avverge mulige misforståelser skal jeg først nevne at jeg ikke har lest noen av de nullede bøkene, jeg har følgelig ingen formening om det eventuelt stridbare i utvalgenes vurdering av de aktuelle verkenes litterære kvalitet. De fleste er prinsipielt enige med redaktørene i at siden vurdering av kvalitet innebærer en viss bruk av skjønn, vil vurderinger nødvendigvis variere. Er det det grunnleggende problemet med nulling? Jeg tillater meg å tvile. Det er ikke nødvendigvis skjønnet som endrer seg så mye fra år til år, men at forlagenes arbeid med manus gjør det. Med økonomisk press om gevinst i bokbransjen risikerer vi at arbeidsinnsatsen som legges ned i hver enkelt bokutgivelse lider. Mange litteraturkritikere har påpekt dette.

Formuesskatt

Enkefru Olsen

I Aftenposten skrev YS-leder Hans-Erik Skjæggerud nylig at de ti rikeste i Norge har en samlet formue på 624 milliarder kroner, mens halvparten av befolkningen til sammen har 593 milliarder kroner. Konklusjonen er at forskjellene er blitt enorme. Hvis dette var en reell sammenligning, ville det vært oppsiktsvekkende. Men la oss se nærmere på regnestykket. Tallene for de rikeste ligger svært nær de formuesanslagene vi kjenner fra Kapitals liste over Norges rikeste, som bygger på anslag over reelle markedsverdier. På disse listene finner vi blant andre John Fredriksen, Torstein Hagen, Ole Andreas Halvorsen og Kjell Inge Røkke. Felles for dem er at de ikke lenger er skattemessig bosatt i Norge.

Fotball-vm

«Hyggelig at det skrives litt»

I forbindelse med det pågående fotball-VM fant jeg fram Per Bredesens selvbiografi «Fotballen er rund». For den uinnvidde: Bredesen var fotballproff i Italia på 50-tallet og spilte blant annet for Milan. Han regnes som en av Norges beste fotballspillere gjennom tidene. I 1958 spilte han semifinale i Europacupen mot Manchester United på Old Trafford. I boka beskriver han oppstyret med 80.000 på tribunen og en voldsom interesse fra britiske og italienske medier. «Til og med en norsk journalist hadde funnet veien til det kjempestore Old Trafford.