Det er nå ti år siden boka mi «Velferdsprofitørene – om penger, makt og propaganda i de norske velferdstjenestene» kom ut. Et poeng i boka er å vise hvem høyresidens «alle gode krefter» rent faktisk er. Derfor gjorde jeg en systematisk gjennomgang av selskapene innen velferdstjenester og deres eiere. Jeg skrev også om deres propagandastrategier og innflytelse over politikken. For få samfunnsområder er så direkte politisk kontrollert som våre offentlige velferdstjenester. Enhver som vil bli velferdsprofitør, må overbevise nok politikere.
Så hvordan har det gått det siste tiåret? Norges største velferdskonsern er i dag Norlandia. Målt i omsetning viser regnskapstall at selskapet har økt i størrelse fra 1,5 milliarder til 10,5 milliarder på ti år (2013-2023). Hovedeierne i Norlandia er brødreparet Kristian og Roger Adolfsen. Norges kanskje viktigste velferdsprofitører, målt etter både størrelse og påvirkning, har ifølge Kapitals liste over landets 400 rikeste økt sine formuer fra 0,25 milliarder i 2014 til seks milliarder kroner i 2024. Det tilsvarer en økning på 24 ganger på ti år. De har også steget fra delt 291. plass til delt 65. plass på rikinglista, noe som indikerer at velferd har vært profitabelt sammenliknet med andre næringer. Velferdsprofitørene har altså hatt et svært godt tiår i Norge.
Tiåret er likevel ikke uten politiske seiere. Etter kommunevalget i 2015 kom en bølge med rekommunalisering, særlig av sykehjem – et område med høy oppmerksomhet. Kun Asker og Bærum drev med sykehjem på anbud før valget i 2023. Etter mange år med borgerlig styre, hadde Oslo 17 kommersielle sykehjem før valget i 2015. Etter åtte år med de rødgrønne var det ingen igjen i 2023. Det er altså fullt mulig å fase kommersielle ut. Særlig er det enkelt å slutte med anbud. En av de dokumenterbare forskjellene var at lønna til de ansattes gikk betydelig opp. I Oslo utgjorde det for enkelte over 100.000 kroner i lønnsforskjell, mens snittet lå på omtrent 70.0000. Jo lengre man er konkurranseutsatt, desto mer taper man.
Noen påstår at velferdsprofitørbegrepet bidro til å polarisere debatten, men det er avstanden i politisk standpunkt som skaper polariseringen, ikke ordvalg. I privatiseringsdebatten er det er virkelighetsbeskrivelsen og faktagrunnlaget som utgjør selve slagmarken. Den enorme innsatsen som er lagt ned for å delegitimere et offentlig utvalg som utredet modeller for å avkommersialisere velferden, er et godt eksempel. Noen ønsker nemlig ikke bedre kunnskap om hvordan kommersielle aktører kan fases ut av velferden. Forstår man ikke det, forstår man lite av hva som foregår.
Ingen land har fått billigere og bedre velferdstjenester for fellesskapet ved å la kommersielle eiere med profittmotiv overta driften. Derimot har mange land fått økt ulikhet i tilgang til og kvaliteten i tjenestene, økt ulikhet i inntekt/formue og mindre demokratisk kontroll med det som skulle være fellesskapets velferdstjenester.
«Det holder ikke å velge ‘riktige’ politikere»
En gjennomgang fra Fagforbundet viser at den borgerlige storseieren i norske kommuner for to år siden har resultert i over 100 prosesser med ulike former for privatisering, hvorav cirka 20 gjelder sykehjem/omsorgsboliger. Saksfremleggene er som regel rimelig frie for fakta, men fulle av store ord om mangfold og innovasjon og sterk ideologisk tro på konkurranse. Privatisering utredes som hovedregel ikke skikkelig. Hvis det gjøres, blir det sjelden noe av.
Privatiseringspropaganda må fortsatt møtes med fakta, men det er ikke nok. Dette er en skitten interessekamp med milliardformuer på spill, ikke en høflig offentlig samtale eller akademisk øvelse der det beste argumentet og de klare faktaene vinner. Alle forslag om strengere regulering eller utfasing av kommersielle aktører, vil bli møtt med massivt bråk og trusler om nedleggelser og søksmål. Kampanjen mot Hurdalserklæringens mål om å minske bruken av anbud og kommersielle aktører i velferden er et lærebokeksempel. Er det noe vi bør ha lært av det siste tiåret, så er det ikke holder å velge «riktige» politikere. Flertallet av politikere påvirkes av press og offentlig debatt.
På ti år har faktagrunnlaget som viser farene med privatisering tårnet seg opp, men det har også propagandainnsatsen. Vårt viktigste verktøy er ikke mer fakta, men flere folk, folkevalgte og fagbevegelse som er villige til å ta en kamp og stå sammen – også når det stormer.
