Høyres Mahmoud Farahmand poserer i en Facebook-reklame med et våpen som ser ut til å ligne på en rifle som brukes av Heimevernet. Er våpenet ekte, og i så fall, hvor har han fått tak i det, og har han sjekket at det ikke er ladd? Og har han våpenlisens? Kan vi være sikre på at det blir oppbevart forsvarlig?
Allerede abonnent? Logg inn
Det foreslåtte eksperimentet for å måle unge menneskers atferd på arbeidsmarkedet ved hjelp av randomisert stimuli i form av skattelette har møtt både positive og negative reaksjoner. De negative har vært nokså pragmatiske: Det handler om urettferdighet og/eller svekking av skattemoral. Tilsynelatende er det et argument for eksperimentet at liknende måter å skaffe seg kunnskap på både er akseptabelt og nødvendig innenfor for eksempel farmakologi og kreftforskning. Det overrasker meg at denne sammenlikningen tas for god fisk. I det ene tilfellet er det mennesket som sosialt handlende samfunnsvesen som manipuleres eksperimentelt, for observasjon. I det andre tilfellet er det den siden ved oss mennesker som vi har felles med det øvrige dyreriket som studeres (celler, hormoner etc.). Mennesket tilhører to «riker». Som borgere er vi en del av samfunnet.
Erling TorkildsenI Klassekampen i 2017 gikk jeg for første gang ut offentlig og advarte om en utvikling jeg så vokse frem: at stadig flere unge norske muslimer begynte å diskutere muligheten for å forlate Norge. Nå er temaet igjen oppe i mediene – men i en form som er blitt svært pyntet. De viktigste, mest ubehagelige årsakene til at mange vurderer å flytte, nevnes knapt. Dette er heller ikke noe nytt fenomen. Rundt 2014–2015 ble jeg invitert til et privat møte med en gruppe på 20–30 unge norske muslimer – født i Norge, i starten av voksenlivet. Gruppen bestod av folk med bakgrunn fra Marokko, Pakistan, Tyrkia og flere andre land. Temaet for møtet var rett frem: Hvilke land kan være trygge og gode alternativer å flytte til for norske muslimer dersom utviklingen i Norge fortsetter å gå i feil retning? Noen av dem flyttet kort tid etter. Noen kom tilbake.
Qasim AliAurora Evenshaug tar i sitt innlegg i Klassekampen 31. mai til orde for at vår lesning av Rosa er «psykologisk og selvhjelpsaktig». Påstanden synes å være rettet mot å underminere vår Rosa-lesning og å tilsløre at vårt innlegg belyste flere nivåer. Stikkord: den nyteologiske vendingen i akademia, dumhetens epistemiske vekstvilkår når en teoretiker idealiseres, Rosas underkommunisering av makt i sine analyser av relasjoner og hans manglende oppmerksomhet på ulike sider ved kroppslig resonans. Rosa bruker et vell av teoretikere, og mange av teoriene får han til å ligne på sine egne ideer. Et eksempel er Rosas påstand om at hans resonansteori har «very much sense of Emmanuel Levinas», men Levinas’ hovedbudskap om et ikke-gjensidig og uendelig ansvar for den andre, inngår ikke i Rosas teori. Det som er likt, preger også Rosas analyser av de ulike livene som leves i det senmoderne, som beskrives som likt med hans eget. Å belyse den enkeltes væren i verden ved hjelp av samtidsteori er utfordrende, og Rosas analyser er preget av en rekke nivåfeilslutninger, for eksempel fra samfunn til subjektivitet, og fra samfunn til teologi.
Gunn Engelsrud og Birgit Nordtug