One to One: John and Yoko
(USA, 2025) Regi: Kevin McDonald Dokumentar/ 1 t. 40 min./ Cinemateket
Nyoppdaget arkivmateriale var også utgangspunktet for Peter Jacksons miniserie The «Beatles: Get Back» (2022) med opptak fra innspillingen av bandets siste album. Dokumentarfilmen «One to One: John & Yoko» begynner der «Get Back» slutter. På begynnelsen av 1970-tallet er The Beatles oppløst, og John Lennon og Yoko Ono bor i en loftsleilighet i New Yorks Greenwich Village.
En nyhetssending om mishandling av barn med utviklingshemming ved Willowbrook State School på Staten Island gjør inntrykk på paret, som organiserer veldedighetskonserten «One to One» i Madison Square Garden i august 1972. Nyrestaurert film og remastret lyd fra konserten er utgangspunktet for dokumentaren. Konsertopptakene veves sammen med arkivmateriale fra tiåret – tv-intervjuer, politiske nyheter og reklamefilmer – som gir oss tidskoloritt, men også innblikk i parets aktivisme, omgangskrets, karriere og kunst.
Kreativ remiksing av bilder kan i seg selv fremme et poeng, men her virker grepet overfladisk. Richard Nixons store valgseier, Vietnamkrigens brutalitet og USA som konsumsamfunn er alle kjente bilder, men det er som om filmskaperne lener seg på at materialet snakker for seg selv istedenfor å finne en egen vinkling.
Det finnes mange gode eksempler på found footage-film som ikke bare gjenbruker eksisterende filmopptak, men viser at disse har stort potensial til å kommunisere et politisk budskap. Det gjelder for eksempel svenske Göran Olssons «The Black Power Mixtape 1967–1975» (2011) som forteller historien om Black Panthers sett gjennom svenske journalisters blikk, eller belgiske Johan Grimonprez’ Oscar-nominerte «Soundtrack to a Coup d’etat» (2024 – kommer på kino til høsten) som forteller historien om amerikanske jazzmusikeres ufrivillige innvikling i mordet på den kongolesiske frigjøringslederen Patrice Lumumba.
Som et mer humoristisk innslag i «One to One» presenteres flere lydklipp av assistenter som forsøker å skaffe levende fluer til Yoko Onos kunstprosjekt. Det er ment som et morsomt avbrekk, men jeg oppfatter også en viss hånlighet overfor Ono som kunstner – noe hun ofte utsettes for gjennom sin assosiasjon til Lennon. Yoko Ono var allerede en anerkjent samtidskunstner før hun møtte John Lennon og hadde stor innflytelse på konseptkunst og Fluxus-bevegelsen. Til tross for at hennes videokunst dukker opp sporadisk i filmen, er det lite her som støtter opp om Ono som en viktig kunstner uavhengig av ektemannens arbeid.
«One to One» byr på interessante sammenstillinger av bildemateriale, men mangler fokus og forblir et sammensurium av inntrykk. I stedet for original analyse nøyer filmskaperne seg med nostalgisk underholdning som fungerer best for de som allerede har et nært forhold til John Lennon og hans musikk.
