Akkurat nå

Et eget sted

Masekoppen

«Hæ? Bor du for deg selv? Helt aleine?» er et spørsmål jeg ofte får. Jeg bor nemlig i en enkel leilighet i sentrum, som jeg selv eier. En liten luksus i dagens boligmarked så klart, men det er ikke økonomien jeg får spørsmål om. Det er heller om jeg ikke blir ensom. Om det ikke er kjedelig. Hvordan jeg lager middag til bare én. Om det ikke er skummelt.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Akkurat nå

Kjøtt­kver­na

Det er med en viss bismak jeg spiser kjøtt. Jeg vet at jeg burde la det være, men fra tid til annen ryker jeg på en liten godbit fra dyrenes verden. Jeg liker å tenke at jeg ellers lever et relativt klimavennlig liv. Det er få årlige flyspor etter mine vinger, og jeg handler i all hovedsak klærne mine brukt. Derfor kan jeg rettferdiggjøre for meg selv en sporadisk pakke med kjøttdeig. Noe jeg gjorde her forleden. Jeg ankom lokalbutikken med sykkel. Med litt lavt blodsukker skulle jeg buksere en pose med matvarer hjem.

Snuff Poppers

Helvete

Har du noensinne tenkt på hvordan helvete ser ut? Kanskje det er flammer? Grelle ansikter som skriker? Det spys ut søyler av gugg? Etter litt grunning har jeg svaret. Helvete er øvelsene. Ikke hvilke som helst øvelser, men de man har fått av en fysioterapeut. Jeg har alltid moralisert over folk som ikke greier å gjøre øvelsene sine. Ikke nok med at de klager og gnåler over sine plager, men så topper de det med å ignorere marsjordren. Det er et par knebøy i uka, kom igjen a. Bare gjør det. Etter livets første besøk til fysioterapeut har jeg måtte legge meg langflat på tidligere tiders moralisme. Det viser seg at det både er vanskelig og kjedelig å gjennomføre øvelsene.

Snuff Poppers

Når toget er forsinka

Jeg elsker når toget er forsinka. Ikke når jeg skal rekke noe viktig, altså, men når jeg liksom bare er på vei hjem eller skal en liten tur ut. Da kan jeg ta fram headsettet og spille av litt musikk på mobilen, høre på podkast eller nyheter. Så kan jeg puste ut og bare være litt i nuet, mens jeg venter på neste tog som kommer om 40 minutter eller mer. Så tar jeg fram en bok og leser litt, mens alt kaoset rundt meg fungerer som lett bakgrunnsstøy, litt white noise. Også er det så fint med den felles forargelsen som passasjerene rundt deg uttrykker når alt er forsinka. «Nei, at det går an! Nå er det nok! De idiotiske togene, selv i Spania er togene bedre enn her!» Da nikker jeg og kjenner litt på den fellesskapsfølelsen. «Ja, ikke sant, er det ikke fært? Helt enig, la oss storme Vy-kontorene!» Solidaritet! Felleskap! Etter hvert kan det hende at jeg begynner å kjede meg litt, spesielt hvis toget er ytterligere forsinka.

Masekoppen