I Ryan Cooglers «Sinners» finnes det øyeblikk som får kinomørket til å vibrere av kunstnerisk kraft. Filmen, som har spilt på norske kinoer i seks uker, og fortsatt vises i hele landet, byr på en opplevelse man husker. Det er særlig én scene som brenner seg fast – et øyeblikk der Coogler bruker musikk på en måte som føles både magisk og meningsfullt.
Musikken, komponert av svenske Ludwig Göransson, er både hjertet og nerven i «Sinners». Göransson har laget musikk til alle Cooglers filmer siden debuten med det virkelighetsbaserte politivoldsdramaet «Frutivale Station» (2013). Komponisten mottok også sin første av to Oscar for musikken til Cooglers afrofuturistiske «Black Panther» (2019). I «Sinners» er handlingen satt til 1932 og Clarksdale i Mississippideltaet, hjertet av de amerikanske sørstatene der bluesmusikken først ble utviklet av afrikansk-amerikanere.
Smoke og Stack, to tvillingbrødre spilt av Michael B. Jordan, returnerer til hjembyen etter å ha tjent i den amerikanske hæren under første verdenskrig. De åpner en såkalt «juke joint», et sted for å danse, feste og spille musikk – et fristed for lokale svarte som ellers er omringet av Ku Klux Klan og andre trusler i Jim Crow-tidas USA.
Lokale blues-musikere rekrutteres til åpningsfesten, og forventningene er særlig store til tvillingenes unge fetter Sammie (Miles Caton), som også er prestesønn og blir advart av sin far mot musikkens onde krefter. En eldre musiker forteller ham derimot at «bluesen ble ikke tvunget på oss, som religionen, men er noe vi har tatt med oss, fra vårt hjem». Omtrent halvveis ut i filmen får vi endelig høre Sammie spille for et publikum. Ikke bare markerer dette filmens strukturelle midtpunkt, men scenen blir også avgjørende for handlingen og tematikken som følger.
«Scenen representerer en levende, sammenkoblet verden»
Når åpningsfesten er godt i gang og dansegulvet er stappfullt, begynner Sammie å spille sin blues med akustisk sang og gitar. Kameraet sirkler rundt og fanger det levende, pulserende rommet. Plutselig dukker det opp en paljettkledd el-gitarist fra noen tiår seinere. Etter hvert ser vi en som spiller afrikanske trommer stige fram fra historien, en breakdanser, en rapper og hiphop-artister bak turntables – alle glir inn på dansegulvet fra 1932.
Sameies kraftfulle musikk vekker til live ånder fra både fortida og framtida. Mens han fortsetter å synge, legger Göransson nye instrumenter til lydbildet, som elektrisk gitar, synth, trommer og rap.
Den surrealistiske sekvensen gjør mer enn å vise blues-musikkens arv. Ved å la fortid og framtid kollapse inn i filmens nåtid gjennom musikk, kostymer og bevegelse, representerer scenen en levende og sammenkoplet verden. Her kan ulike kulturelle uttrykk på tvers av landegrenser, tidsepoker og religioner overskride tid og rom, og kople oss til våre forfedre og åndeverden. Men sekvensen er også en påminnelse om musikkens – og all kunsts – konstruktive kraft: den gir følelsen av frihet og kan være et verktøy for fellesskap og motstand, særlig mot undertrykkelse.
Helt i begynnelsen av filmen ble vi advart om at det finnes mennesker som kan skape musikk så ekte at den kan trenge gjennom sløret som skiller liv og død. Som forutsagt åpner Sammies sang døra til overnaturlige krefter som snart inntar det trygge rommet, som brødrene Smoke og Stack nettopp har bygd.
Scenen markerer et skift i filmen, som heretter blir mer blodig og nervepirrende. Coogler lar Sinners flyte sømløst mellom skrekk, vampyrfilm, historisk drama, action og til tider musikal – en sjangermiks som ikke alltid lykkes perfekt, men som gir en svært minneverdig kinoopplevelse.
