På den andre sida av Vaterlandsbrua, ved jobben min på Grønland, ligger snublesteiner støpt ned i asfalten. De minner oss om jødiske familier som ble deportert til nazistenes dødsleirer – etter mange års dehumanisering av jødene i Europa.
Jeg stanser ofte opp der. Det er noe med de messingblanke steinene, med navnene til mennesker som en gang bodde her. Som følte seg trygge, før alt gikk til helvete. Før de ble undermennesker.
Mens jeg ser ned påsnublesteinene, trer bildene av Gazastripa fram. Der Israel har drept titusener av palestinere, de fleste av dem kvinner og barn. Der palestinske barn sultes i hjel, mens sykehus og skoler bombes. Der minst 80 prosent av bygningene ligger i ruiner.
Der journalister – mine kollegaer – peiles ut og drepes, sammen med sine familier. Jobben jeg trygt gjør på kontoret her hjemme, ville ha tatt mitt liv i Gaza. Ikke ved en feil, men som en målrettet strategi.
Mange israelske holocaust-eksperter, som Amos Goldberg, Raz Segal og Daniel Blatman, hevder det Israel gjør i Gaza er et folkemord.
FNs øverste domstol (ICJ) mener det kan være et folkemord, og har tatt inn saken mot Israel. Den internasjonale straffedomstolen (ICC) har utstedt arrestordre på Israels statsminister Benjamin Netanyahu og tidligere forsvarsminister Yoav Gallant. Begge deler har vist seg å være verdiløst.
Det er fortsatt vestlige ledere som sørger for at Israel har 900-kilos bomber og de andre avanserte våpnene de bruker i Gaza. Uten luftbrua av våpen ville massemordet ha endt for lenge siden.
I stedet trapper Israel krigen opp. Bakkestyrker har nå rykket inn for «å okkupere hele Gazastripa». Netanyahu har sagt at palestinerne skal flyttes «sørover» for å «beskyttes». De skal få velge å dra, sier han. Livet er blitt uutholdelig i Gaza, sier han. Som om dette er skapt av noen andre enn Israel. Som om å «dra eller dø» er et reelt valg.
«Når folkeretten kollapser, vil kriger skje i et lovløst vakuum»
Stadig flere ser nå hva som skjer: etnisk rensing, massedrap, folkemord. Kall det hva du vil. Juridiske termer forandrer lite. Vi lever i en tid der det føles som om folkeretten uansett trekker sine siste åndedrag.
«Hadde det dreid seg om noe annet land enn Israel, ville vi ha vurdert sanksjoner for lenge siden», uttalte nylig den tidligere norske toppdiplomaten Kai Eide til NTB. «Verdens passivitet er et moralsk sammenbrudd».
Kontrasten til vestlige lands innføring av umiddelbare og massive sanksjoner mot Russland da de invaderte Ukraina, er slående. Er ikke et palestinsk liv like mye verdt som et ukrainsk? Som et norsk? Som et israelsk?
Først etter 19 måneder med massedrap og sult, vurderer nå flere vestlige land, deriblant Norge, sanksjoner mot Israel. Ingen er innført enda. Derimot har vårt oljefond – mens massedrapet fortsetter – investert milliarder i bedrifter som selger våpen til Israel.
Vestlige ledere har i flere tiår solgt oss fortellingen om at de såkalte «vestlige verdiene» – menneskerettigheter, rettssikkerhet, demokrati, ytringsfrihet og kvinnerettigheter – gjelder for alle. De har til og med gått til krig mot flere land under dekke av å innføre dem.
Gaza har avdekket Vestens hykleri. Er det virkelig nødvendig å minne vestlige ledere på at alle mennesker er like mye verdt? At palestinere også er mennesker, med drømmer om å vokse opp, ta vare på sine egne, gi barna sine en utdanning, ta barna til legen når de er syke, gi dem vann og mat når de er tørste og sulte.
Jeg har nok vært naiv: Jeg trodde vestlige stater hadde tatt et oppgjør med sin blodige kolonialistiske fortid, og med rasismen som fulgte med den. Men Gaza har avdekket at det i dag finnes én rettsorden for Israel og Vesten – og en annen for resten av kloden. Humanitær rett gjelder ikke for alle – bare for noen.
«Den sterkeste rett» er i ferd med å erstatte folkeretten. Internasjonale lover var ment til å danne ramma for hva man kan og ikke kan gjøre selv i krig. Når folkeretten kollapser, vil kriger skje i et lovløst vakuum. De med penger og våpen vil nådeløst kunne gjøre hva de vil – med deg og meg. Er dette en verden vi ønsker å leve i? En vi ønsker å overlate til barna våre?
Snublesteinene jeg ser ned på minner oss ikke bare om de hjerteskjærende historiene til de som har fått navnene sine risset inn i dem. Snublesteinene minner oss like mye om det moralske forfallet i dagens verden, og hvordan verden ikke har holdt sitt løfte om «aldri igjen».
