Hvis vi skulle komme til å tenke på denne sjeldne soppen med hvitt
fruktlegeme, dypt gjemt i ved, ikke i hvilken som helst ved, men i gammel
furuved i ulike stadier av nedbrytning, nær urskog, ikke hvor som helst,
men kanskje under en veltet rot øst for Pasvikdalen eller i Canada.
Hvis vi skulle komme til å tenke på skyggespindelhinne,
aktiveres nervesystemet vårt, styrt fra hjernen og de tre hinnene der,
som ennå beskytter oss mot entropi og nedbrytning:
den harde hjernehinnen, spindelvevshinnen og årehinnen.
Det er nok den mellomste, spindelvevshinnen, som nå vibrerer lett, som når et
vindpust rører et edderkoppnett. Det er den som beveges og signaliserer til
følelsessenteret om ords sammenfall, om organismers bortfall, om sorg, fare og
tap, men mest går signalet til sorgsenteret, hvor tanken gjemmer seg,
slik det hvite fruktlegemet gjemmer seg, dypt i gammel ved,
i en rest av furustammer, nær urskog,
på et sted vi aldri har vært.
