Slik har du aldri sett Kristin Gjelsvik før!
En video fra VGs Rampelys-redaksjon dukker plutselig opp i feeden min på Facebook. «Altså, jeg fikk denne rolla helt tilfeldig, plutselig dumpet det inn en e-post i innboksen min», hører jeg Gjelsvik si på klingende bergensk mens hun sitter i bilen sin og filmer seg selv – et klipp som må være fra en video hun har laget til følgerne sine. «Altså, så gøy å få spille politidame i en så fin ungdomsserie!».
Rampelys har laget sak på at den profilerte influenseren debuterer som skuespiller i NRKs nye seriesatsing «Rykter». «Jeg har jo alltid hatt en skuespillerdrøm i magen», smiler Gjelsvik entusiastisk – og avslører at jobben har gitt mersmak og at hun er mer enn åpen for flere oppdrag.
Like entusiastiske er ikke verken skuespilleren som har delt videoen i pur irritasjon, eller kollegaene som har kommentert på tråden under.
«Produksjonsselskapenes higen etter å tekkes seerne med kjente profiler vanner ut kvaliteten og seriøsiteten i prosjektene, og et trangt arbeidsmarked for oss blir bare enda trangere», skriver en. Det er noe velkjent med dette hjertesukket. For det er jo ikke bare tv-produksjonsselskaper som tørster etter å profittere på store influenserprofiler og andre kjente norske fjes. Bokbransjen driver med det samme.
«Rundt omkring i norske forlag sitter det nå en rekke redaktører som skaffer medforfattere til titler man lett kan tjene penger på, fordi kjendisen har en stor følgerskare fra før», skriver Aftenpostens bokanmelder Ingunn Økland i en kommentar i forbindelse med at influenser, realitykjendis og tidligere fotballspiller Amalie Snøløs nå debuterer som romanforfatter.
Det er bare det at boka ikke er skrevet av henne. Den er utarbeidet i et noe kryptisk samarbeid med den allerede etablerte skjønnlitterære forfatteren Ida Løkås.
For vanlige dødelige som kun har et skrivetalent, master i litteraturvitenskap eller papirer fra Forfatterstudiet i Bø å skilte med – ja, kanskje et helt, ferdigskrevet bokmanus, til og med – er ikke veien mot utgivelse nødvendigvis like enkel. For boka skal jo selges, tross alt. Hva har forfatteren egentlig å by på, ut over å være god til å skrive? Ja, hvem er han eller hun? En noeneller en nobody?
Det er bare å ta en titt på bestselgerlistene, så ser man hva som virkelig selger bøker i bokdødens æra. Jo da, norsk og oversatt krim går som hakka møkk. Det samme gjør Erika Fatland og Karl Ove Knausgård. Men på bestselgerlista for 2024 tronet treningsinfluenser Jørgine Vasstrand og mat-profil Ida Gran-Jansen på henholdsvis sjuende og åttende plass.
«De største merkevarene får lov til å ta på seg alle klærne de ønsker å prøve: Vil du leke politiker? Vær så god!»
Realitykjendiser og influensere setter i det hele tatt et stadig større preg på det norske kultur- og litteraturfeltet, og mange vil sikkert hevde at dette egentlig ikke har så mye å si. At det viktigste er at folk leser. At ungdom setter pris på å se folk de allerede har et forhold til, spille rollene i en serie der de er målgruppa.
I begynnelsen av mai ble det offentlig kjent at norske tv-tittere kunne vente seg en serie på NRK som ville følge Else Kåss Furuseth og hennes nye prosjekt Ensomhetspartiet gjennom valgkampen. Vår statsfinansierte kanal hadde altså sagt ja til et prosjekt som innebar omfattende dekning av et kjendistungt ensaksparti opp mot et demokratisk valg. Et parti som solgte billetter til «folkemøter» med en pris på 530 kroner stykket, som ble til etter et pitsjemøte med tv-selskapet Teddy og som har overlatt organiseringen til PR- og markedsføringsselskapet Sesong 1. Og alt dette i ei tid preget av et påtrengende politisk alvor.
Problemet er ikke Else Kåss Furuseths ektefølte engasjement rundt ensomhet, men at en person som har skrevet en hel bok om sine problemer med å si nei («Jeg burde kanskje sagt nei» fra 2023 – for øvrig ført i pennen av Kine Jeanette Solberg), ikke har folk rundt seg som kan gjøre det for henne.
Furuseth har dessuten også vært åpen om at hun – helt siden hun fikk motbør under en diskusjon med venner da hun for lengre tid tilbake innrømmet at hun er for EU – har strevd veldig med å mene ting og ta standpunkt i ulike saker. Da er kanskje ikke det å starte et politisk parti helt veien å gå, selv om det gitte partiet i utgangspunktet bare skal fokusere på én ting. For det har vel strengt tatt aldri kommet særlig god samfunnsstyring ut av den strategien.
Hva skjer med kunsten og kulturen – og i ytterste konsekvens, med politikken – i et samfunn der oppmerksomhetsøkonomien har gjort profilerte personaer til en så ekstremt sentral valuta? Der kompetente skuespillere og forfattere erstattes av influensere, og politikere av komikere og programledere, ikke fordi de kan gjøre jobben bedre, men fordi deres markedsverdi er så mye høyere?
Vi må snakke mer om hvordan oppmerksomhets- og brandøkonomi legger press på kunsten og litteraturen. Hvordan kostnadskrevende kvalitetsserier erstattes av billig og lettfordøyelig realityproduksjon. Hvordan det blir enda mer krevende for talentfulle forfattere og skuespillere å skape seg en selvstendig yrkesvei og et navn dersom influensere og realityprofiler tar jobbene fra dem. For hva skjer med muligheten til å bygge seg opp en forfatterkarriere om hun som virkelig kan skrive ender opp som skyggeforfatter for en profil med en halv million følgere på Instagram, og et navn og et ansikt som rett og slett bare er verdt mye mer?
Ja, hva skjer med kulturoffentligheten når de største merkevarene får lov til å ta på seg alle klærne de ønsker å prøve: Vil du leke politiker? Vær så god! Produksjonsselskapenes – ja, selv statskanalens – higen etter å kapitalisere på kjente fjes for enhver pris forhindrer ikke bare et breiere tilfang av kunstneriske stemmer, men hindrer også kulturen i å virke demokratiserende på den måten den har potensial til å gjøre.
