Melankolsk og klassisk indie-vidd.
Caveman Wakes Up
Merge/Playground
Dan Wriggins i Friendship blir stadig sammenliknet med den avdøde indierock-legenden David Berman – takket være baryton-røsten, det melankolske knirket og den bekmørke humoren. Og deres fjerde album er intet unntak for frontmannen. Som det heter i Berman-aktige «Hollow Skulls»: Caveman wakes up on a Sunday night / Doesn’t want to disturb his wife.
Allerede abonnent? Logg inn
Smerz byr på litt mindre smerte i sitt album nummer to.
Sannsynligvis den villeste og mest intense samleplata som slippes i år, innspilt live, on location, i det sørvestlige Madagaskar – der musikken er i sentrum for seremoniene, eller kanskje vi skal kalle det festivalene, rundt både bryllup og begravelser: tre til sju dager med sigaretter, øl, lokalt rom og – ikke minst – tsapiky. Det er ikke så lett å få grep om hva denne musikkstilen faktisk er, men uttrykket er såpass ekstatisk at det er lett å la seg rive med, fra Mahemys hardtrockende åpner «Je mitsiko ro mokotse» til Mirasoa & Mahapotekes heliumsvokal på avsluttende «Bleu bleu», med mye rått gitarspill derimellom.
For Oter er rapmusikk og heimstaddiktning samme greia.