I det siste har jeg begynt å lure på om det er noen ettervirkninger fra pandemien på samfunnet som vi har glemt å snakke om. En av dem er at kontoret er død.
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn
Akkurat nå
Frontallapp
Lillesøstera mi har akkurat fylt atten år. Jeg er gode ti år eldre. Vi har ikke bodd sammen siden jeg var like gammel som hun er nå, og hun var åtte. Nå er hun voksen, og jeg? Gammel, ifølge ungdommen. Oppvekstene våre har vært vidt forskjellige. Da jeg var liten, var min stefar, hennes far, student uten deltidsjobb, og mora vår var barnehagepedagog. Vi bodde i en toromsleilighet på Oslo vest, med utsikt over den røde ytterveggen til naboblokka. Nå er stefar overlege, mor er daglig leder, og utsikten min søster har sett fra soveromsvinduet, strekker seg langt utover Bærum.
xoxo Tante SyrranBoligfiskens skrik
(Advarsel: Følgende tekst er inneholder spor av norsk privilegium.) Jeg flørter med høyresida. Så er det sagt. Med mine få enkeltaksjer og (håpefulle) drømmer om å flippe en mikroleilighet på et knapt år, og enda fjernere drømmer om å en dag bli en del av FIRE-bevegelsen. Jeg skammer meg ikke over dette, for jeg er oppvokst kummerlig, og det gir meg retten til drømmen om rikdom (ref. Pip i Dickens’ Great Expectations). Samtidig stemmer jeg Rødt. Jeg er totalt klar over at dette er et utspring av en dyp indre konflikt.
Millennial_skrikKaviar
Kaviar er for meg den nye luksusen. Ikke beluga eller løyrom! Å nei, her er det klassisk tubekaviar som gjelder. Salt og mykt, en smak av havet sånn som det føltes i barndommen. Men til tross for hvor mye jeg elsket havet som barn, likte jeg ikke kaviar. Smaken av tubekaviar er noe paletten har funnet med stor iver først i voksen alder. De som ikke liker å bli eldre, liker åpenbart ikke mat. For jo eldre jeg blir, desto lekrere saker finner vei inn på menyen. Ansjos er en annen ny vinner, både i gryta og på bordet.
Millennial_gourmand