Livets avtrykk

Blyantstreker tett i tett. Slik kan den største og viktigste delen av Inger Johanne Gryttings (f. 1949) første retrospektive tegneutstilling oppsummeres. Sammen danner de mørke bilder som med sine bølgende linjer noen ganger får meg til å tenke på vann. Andre ganger trer de frem som ruter, rektangler og trekanter i geometriske komposisjoner. Noen motiver er tydelig delt i to.

Samspillet linjene imellom og mellom det svarte og det hvite skifter fra verk til verk. Nå og da later noe til å opptre i bakgrunnen, og linjene brytes innimellom av runde former. I likhet med mye av den kunsten Gryttings reduserte arbeider er i slekt med – Tegnerforbundet har hengt opp flere eksempler i kjelleren – belønner verkene hennes den oppmerksomme betrakter med forskjeller som trer klarere frem etter hvert. De springer ut av endringer i trykk og hastighet.

De 53 bidragene til «Tre tiår i tegning» forteller også om et markant brudd. I tillegg til de abstrakte arbeidene Grytting er mest kjent for, inneholder nemlig mønstringen figurative bilder, alle fra det første av utvalgets tre tiår. I dem er variasjonen tilsynelatende større: fra pinner som danner en figur eller noe stollignende, til former som leder tankene til en stige eller et mål. Nesten alle inneholder de imidlertid knuter – og forbindelser mellom dem.

Tegnerforbundet knytter sammen Gryttings ved første øyekast så ulike faser ved å vektlegge at bildene hennes handler om ubevisste indre tilstander og følelser og er «et unikt uttrykk for kunstnerens personlige tankeprosesser». Denne romantiske innrammingen – «hver strek bærer spor av tid, tanke og følelse» – etterlater minimal tvil om knutens symbolske betydning. Kunstnerens titler, derimot, er med sine årstall og numre ytterst nøkterne og gir prosjektet et konseptuelt anstrøk. Seriepreget understrekes av monteringen.

Grytting har bodd lenge i New York. At hun regner Jan Groth, nok en norsk Amerika-farer, som en mentor, gir mening. Med ham deler hun dvelingen ved streker. I motsetning til Groth har hun imidlertid fylt bildene sine med mange av dem. Med årene har materialutforskning fått angi tonen. Hun fortsetter å tegne når spissen knekker – til treet møter papiret. «Kontinuiteten i linjene blir brutt der blyanten knekker», bemerker institusjonen om en repetisjonspraksis den kaller «meditativ».

Den litteraturinteresserte kunstneren har samarbeidet med redaktøren av magasinet Fiction, som også er mannen hennes. I et intervju i tidsskriftet Numer forteller Grytting om støtten fra den feirede forfatteren Donald Barthelme. Hun omtaler det hun har skapt, som et «grafisk alfabet» og linjene sine som utstrakte ord. De elegante tegnene hennes føyer seg inn i en lang asketisk tradisjon og vitner om en fruktbar dialog over Atlanterhavet.