Takk til Klassekampen, som skriver om helseforetaksmodellen på lederplass 14. mai. Bjørgulv Braanen avslutter med å be Ap og Høyre om å legge prestisjen til side, slik at vi kan få styringa av landets sykehus tilbake i forvaltningen. Dette kommer nok dessverre ikke til å skje. Denne loven må nok også endres gjennom kamp.
Allerede abonnent? Logg inn
Den humanitære krisen i Gaza er nå verre enn noensinne, slo FNs nødhjelpskontor (OCHA) fast 14. april. Likevel vil ikke Israel akseptere at det sendes nødhjelp inn på Gazastripa, uttaler forsvarsminister Israel Katz. Målet er å legge press på Hamas. Det er nå to måneder siden Israel sist slapp lastebiler med nødhjelp inn i Gaza. Følgene er dramatiske for de over to millioner krigsrammede innbyggerne. Under krigen i Norge opplevde lærerne, særlig i de større byene, hvordan skolebarna ble rammet av underernæring og sult.
Odd E. Rambøl«Det er en vitalitet i nasjonalstatene». Det sier professor Øystein Rian i et intervju med Klassekampens Bjørgulv Braanen 16. mai, hvor han trekker frem at «nasjonalstatene på mange måter har vært det beste med Europa». Vel, som ramme for det liberale demokratiets representative institusjoner og rettsstatlige reguleringer, som i vår tid har gitt seg uttrykk i velutviklede velferdsstater med høy grad av politisk tillit er dette utvilsomt riktig. Men samtidig må vi ikke glemme at noen av de verste kriger og konflikter i Europas historie har stått mellom de europeiske nasjonalstatene, som først ser ut til å ha sluttet fred med hverandre etter at Det europeiske kull- og stålfellesskapet ble dannet i 1951. I 1957 ble dette samarbeidet mellom seks europeiske land, som opprinnelig skulle bringe krigsindustrien i Tyskland og Frankrike under felles kontroll, utvidet til å inkludere energi (Euratom) og økonomi (EEC) i De europeiske fellesskap (EF), og med Maastricht-traktaten, som inkluderte tolv land i 1992, ble det til en politisk union (EU). Denne transformasjonen fra et økonomisk fellesskap til en politisk union, fikk Rian til å gå fra å være tilhenger av EF ved folkeavstemningen i 1972 til å bli motstander ved folkeavstemningen i 1994 – «det ble for mye å svelge unna», som han sier. I dag består EU av 27 medlemsland, som er langt mer forskjellige enn de seks landene dette fellesskapet omfattet på 1950-tallet, og på en rekke områder har alle disse landene frivillig avgitt en stor grad av sin nasjonalstatlige suverenitet for å fremme fred og samarbeid seg imellom. Dette må vel også kunne sies å være de europeiske nasjonalstatene på sitt beste, og en god grunn til å stemme ja til et norsk EU-medlemskap når dette spørsmålet forhåpentligvis snart kommer på den politiske dagsorden igjen. EUs slagord er «Forent i forskjellighet». Det å overføre makt fra nasjonalstatlige til overstatlige institusjoner som Europaparlamentet, EU-kommisjonen og EU-domstolen betyr ikke slutten på nasjonalstaten, men snarere dens redning innenfor et forpliktende samarbeid for fred, frihet og fremgang i Europa.
Jan Erik GrindheimRegjeringen vinker farvel til målsetningen om å omstille Norge i grønnere retning. Vi har sett det samme skje før: Noen år før målet skulle nås, sluttet Solberg-regjeringen å snakke om klimamålet for 2020. Nå prøver Støre-regjeringen å få oss til å glemme klimamålet for 2030. I klimameldingen som ble lagt fram like før påske, avviser regjeringen å ha et nasjonalt klimamål både for 2030 og 2035. Regjeringen sidestiller kutt i Norge med å kjøpe seg ut av problemene i form av kvotekjøp i utlandet. Selv om det er Fremskrittspartiet som sier høyt at partiet vil slutte med klimatiltak og heller kjøpe kvoter, legger Arbeiderpartiet opp til den samme politikken. Kjøp av klimakvoter i utlandet betyr helt enkelt å betale for at andre land omstiller seg og kutter utslipp, heller enn at Norge gjør det. Det høres tilforlatelig ut, men det er i virkeligheten dårlig pengebruk.
Marie Sneve Martinussen og Sofie Marhaug