Stein Korsveien har delt denne artikkelen med deg.

Stein Korsveien har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattEnergipolitikk

Hvorfor si nei til Norges mest effektive klimatiltak?

Bjarte Bjørsvik (Leder i MDGs internasjonale utvalg)Lars Tennbakk Bockman (Medlem i MDGs internasjonale utvalg)

Når Norge eksporterer strøm, brukes denne i stor grad til å erstatte svært forurensende, og dyr, europeisk gass- og kullkraft. Den andre veien kommer det billig vindkraft og solkraft når solen skinner og vinden blåser hos våre naboer. Strømkablene våre til utlandet sikrer best mulig utnyttelse av våre livsviktige grønne elektroner.

Klimaeffekten av denne utvekslingen er ikke liten. Om vi antar at all strømmen Norge eksporterer erstatter gasskraft, førte fjorårets eksport til utslippskutt på omkring 10 millioner tonn CO₂. Dette tilsvarer en femtedel av Norges årlige utslipp, eller omtrent 12 ganger Melkøyas årlige utslipp.

Ikke bare har eksporten en direkte klimaeffekt ved å erstatte gasskraft, det tillater også europeiske land å satse mye hardere på fornybar energi. I Danmark har man eksempelvis klart å nesten halvere CO₂-utslippene siden 1990, i stor grad ved å erstatte kullkraft med vindkraft. Norsk vannkraft bidrar til at det danske systemet kan balanseres selv med økende mengder vindkraft. Klimaeffekten av utenlandskablene er derfor antakelig enda mer positiv enn det regnestykket over tilsier.

«Utenlands­kabler er klimakamp, solidaritet og naturvern i praksis»

At gasskraft erstattes av norsk vannkraft, bidrar også i arbeidet med å gjøre Europa uavhengig av russisk gass. Dermed undergraver vi Russlands evne til å føre krig i Ukraina.

Kraftutvekslingen bidrar i tillegg til å unngå unødvendige naturinngrep. Uten kraftutveksling måtte alle land til enhver tid kunne dekke sitt eget forbruk. Kraftutveksling tillater oss å utnytte forskjellene mellom land, slik at landene som har underskudd kan importere fra land med overskudd. Dette betyr at man ikke trenger like mye reservekraft, og at den totale kraftutbyggingen reduseres. Dette kan spare store mengder natur.

Tidligere i vår stemte Arbeiderpartiets landsmøte mot en fornyelse av de to eldste kablene til Danmark. Til gjengjeld vedtok Miljøpartiet de Grønne i helgen at vi ikke bare vil bevare og fornye dagens kabler, men ytterligere øke kapasiteten til utlandet. Dermed består MDG som det eneste partiet på venstresiden som tør å stå opp for utenlandskablene. Det er klimakamp, solidaritet og naturvern i praksis.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Innvandring

Arbei­der­par­tiet må ta ansvar – også for mennesker på flukt

Arbeiderpartiet bygger på sosialdemokratiske verdier: frihet, likhet, solidaritet og ansvar. Det betyr at vi ikke kan snu ryggen til mennesker som flykter fra krig, forfølgelse og livstruende nød. I Arbeiderpartiets partiprogram står det klart at vi skal føre en rettferdig innvandringspolitikk hvor vi tar vårt ansvar for mennesker på flukt. Dette ansvaret kjenner vi sterkt i den tiden vi lever i. Det er derfor trist å lese Tonje Brennas uttalelser om innstramminger, mindre innvandring og en ryddig debatt. Debatten har vært ryddig. Og vi har vært i debatt med høyresiden. Som har et helt annet syn på innvandring enn oss som er sosialdemokrater. Vi er et venstresideparti.

Fauzia Hussain-Wiik og Reidar Staalesen
Klima

Snøen som falt i fjor

I Klassekampen 22. desember sutres det i artikkel etter artikkel over snøen som falt i fjor. Lederen: «Det varme vinterværet [gjør at …] det er bare én av 20 løyper som er åpnet i Oslo.» Verdt å vite: «Med en temperaturstigning på 2,7 grader vil det bare være 110 isbreer igjen i Europa ved slutten av århundret, 3 prosent av dagens total.» Kronikk: «Da jeg var 18 [1995] … gikk jeg mange timer på ski opp til hytta», men nå, «ikke behov for å grave seg ned til hytta, taket må ikke måkes, og skiløypene henger i en tynn tråd.» En stadig større andel av Norges befolkning synes å ikke bekymre seg for klimaendringene. Kanskje ikke så rart, de ser ikke sjarmen i å måtte spa seg gjennom 2 meter snø for å komme inn i hytta, og synes en weekend på hotell med innendørs skianlegg er å foretrekke framfor timer med tråkking i dypsnø for å komme fram. Det er virkelig andre konsekvenser av klimaendringene enn tap av snø i Nordmarka og isbreer i Europa som er mer alarmerende, og som Klassekampen burde rette oppmerksomheten mot. Kanskje aller mest skremmende er hva som vil skje når områder som i dag huser hundretalls millioner mennesker, blir ubeboelige på grunn av ekstrem temperatur og vær – hvor skal de gjøre av seg?.

Torbjørn Sund
Venstresida

Sidrumpa sosial­de­mo­krater

Sonja Jensen reagerer i Klassekampen 23. desember negativt på at lederen for Handel og kontor, Christoffer Beckman, ønsker at tenketankene Agenda og Manifest slår seg sammen. Hennes omtale av «Agenda som en sidrumpet tenketank med Ap-stempel» får meg til å minnes Einar Førde, som i en debatt hvor han ble kritisert fra venstresiden, sa: «Eg er nå berre ein sidrumpa sosialdemokrat, eg.» Men det bør tilføyes at i den videre debatten unnlot han ikke å nevne at de sosialdemokratiske partiene i Europa faktisk er de eneste som i valg har klart å erobre regjeringsmakt – og også klart å bli gjenvalgt. Derfor kan det nå, etter at venstresiden vant stortingsvalget, være grunn til å foreta en aldri så liten «vareopptelling». Var det den radikale og freshe venstresiden som sørget for flertallet – eller var det det sidrumpa Ap? Ser man på Poll of polls-snitt for januar 2025, og sammenligner med valgresultatet får man denne oversikten: SV: Fra 8,1 til 5,6, Rødt: 5,4 til 5,3, SP: 6,2 til 5,6 og MDG: 3,3 til 4,7 prosent. Alle fire partier fikk til sammen i januar 23 prosent – ved valget 21,2 prosent. Arbeiderpartiet fikk i januar 19 prosent – ved valget 28 prosent. Når MDGs framgang sannsynligvis skyldtes at de lovte å støtte Ap, så må det være tillatt å trekke den konklusjon at det ikke var «tuttifrutti»-partiene som sikret valgseieren – det var de sidrumpa sosialdemokratene i Ap og dets støttespillere.

Odd E. Rambøl