Stein Korsveien har delt denne artikkelen med deg.

Stein Korsveien har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattEnergipolitikk

Hvorfor si nei til Norges mest effektive klimatiltak?

Når Norge eksporterer strøm, brukes denne i stor grad til å erstatte svært forurensende, og dyr, europeisk gass- og kullkraft. Den andre veien kommer det billig vindkraft og solkraft når solen skinner og vinden blåser hos våre naboer. Strømkablene våre til utlandet sikrer best mulig utnyttelse av våre livsviktige grønne elektroner.

Klimaeffekten av denne utvekslingen er ikke liten. Om vi antar at all strømmen Norge eksporterer erstatter gasskraft, førte fjorårets eksport til utslippskutt på omkring 10 millioner tonn CO₂. Dette tilsvarer en femtedel av Norges årlige utslipp, eller omtrent 12 ganger Melkøyas årlige utslipp.

Ikke bare har eksporten en direkte klimaeffekt ved å erstatte gasskraft, det tillater også europeiske land å satse mye hardere på fornybar energi. I Danmark har man eksempelvis klart å nesten halvere CO₂-utslippene siden 1990, i stor grad ved å erstatte kullkraft med vindkraft. Norsk vannkraft bidrar til at det danske systemet kan balanseres selv med økende mengder vindkraft. Klimaeffekten av utenlandskablene er derfor antakelig enda mer positiv enn det regnestykket over tilsier.

«Utenlands­kabler er klimakamp, solidaritet og naturvern i praksis»

At gasskraft erstattes av norsk vannkraft, bidrar også i arbeidet med å gjøre Europa uavhengig av russisk gass. Dermed undergraver vi Russlands evne til å føre krig i Ukraina.

Kraftutvekslingen bidrar i tillegg til å unngå unødvendige naturinngrep. Uten kraftutveksling måtte alle land til enhver tid kunne dekke sitt eget forbruk. Kraftutveksling tillater oss å utnytte forskjellene mellom land, slik at landene som har underskudd kan importere fra land med overskudd. Dette betyr at man ikke trenger like mye reservekraft, og at den totale kraftutbyggingen reduseres. Dette kan spare store mengder natur.

Tidligere i vår stemte Arbeiderpartiets landsmøte mot en fornyelse av de to eldste kablene til Danmark. Til gjengjeld vedtok Miljøpartiet de Grønne i helgen at vi ikke bare vil bevare og fornye dagens kabler, men ytterligere øke kapasiteten til utlandet. Dermed består MDG som det eneste partiet på venstresiden som tør å stå opp for utenlandskablene. Det er klimakamp, solidaritet og naturvern i praksis.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Pedagogikk

Malkenes og de mørke kreftene

Formen på Malkenes sitt tilsvar den 14. oktober på mitt innlegg den 11. oktober illustrerer hovedpoenget i mine innvendinger: anekdoter og en autoritetsappell gjennom utstrakt sitering av teoretikere. I tilsvaret stiller han direkte spørsmål: «Vil dette fremme en saklig debatt?» «Ser Isaksen problemer ved kunnskapsregimets bruk av økonomifaget?» «Oppstår det Popper kaller dogmatisme hos de som ikke er i klasserommet?» De ser åpne ut, men fungerer lukkende. Svarene ligger allerede implisitt i formuleringen. Spørsmålene søker ikke viten, men bekreftelse – en retorisk gest som minner om trosartikler i en nyreligiøs tekstkultur.

Språk

«Røktende kvinne­hen­der»

I et ellers godt portrettintervju med filosof Einar Duenger Bøhn i Klassekampen 11. oktober lar jeg meg frustrere av en kort setning som har hengt seg fast i hodet mitt. Etter å ha fortalt at filosofen er skilt og har flyttet til et småbruk, skriver journalisten dette: «Og lite tyder på at husholdningen røktes av kvinnehender.» Så kommer «bevisføringen»: en beskrivelse av det jeg ser for meg som «kreativt rot», en inspirerende utplassering av bøker, musikkinstrumenter og annet som kan anspore til livsutfoldelse innenfor mange områder. Grunnen til min frustrasjon er dette: Hvorfor tyder denne «innredningen» på at det ikke er kvinnehender involvert? Hva er det kvinnehender ville gjort annerledes? Mener journalisten at en kvinnes hender ikke ville hvile før de hadde fjernet alle spor etter artefakter som har til hensikt å gjøre livet artig og meningsfylt? Jeg tror (håper?) at tankene bak ordlyden ikke stikker stort dypere enn at det er en artig formulering, men likevel: Kjønn har vel lite med toleransen for ryddighet å gjøre? .

Lederlønninger

Er det bare vanlige folk som skal vise moderasjon?

Hver gang lønnsforhandlingene nærmer seg, kommer det samme budskapet: Vi må vise moderasjon. Økonomien er presset. Vi må være konkurransedyktige. Det er de vanlige ansatte som må holde igjen – de som jobber i tekniske tjenester, i samferdsel, i helse og omsorg, i kommunene. De som får samfunnet til å gå rundt. Men dette kravet om moderasjon gjelder visst ikke alle. Når Helse Nord skal ansette, er det plutselig helt greit med millionlønninger og ekstra goder.