Mixtape

Kort og godt

Drømmejukeboks fra ­Storbritannia på slutten av nittitallet.

INNI BOKSEN: PinkPantheress er fancy brite anno 2025. Foto: Charlie EngmanINNI BOKSEN: PinkPantheress er fancy brite anno 2025. Foto: Charlie Engman

PinkPantheress

Fancy That

Warner Music UK

For et ungt menneske på terskelen til å karve seg ut sin musikalske identitet, føltes perioden som ledet opp til år 2000 strengt tatt som å befinne seg i en evigvarende, luksuriøs spagat. Påfallende mange av de definerende sjangrene og subsjangrene fra epoken – fra triphop, drum & bass og big beat til 2-step, dubstep og grime – var ikke bare umiskjennelig britiske. De var også et nødvendig korrektiv til det dølleste Cool Britannia-narrativet (les: Blur og Oasis).

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Musikkmagasinet

Essay

Hva gjør noe fengende?

En god popmelodi trenger ikke nødvendigvis å overraske oss, skriver Ketil Kinden Endresen.

Album

Gjennom porten

Solid fra Bjørnstad og Haga, men melodiene fester seg ikke.

Kommentar

Wham i Kina

Jeg har fulgt manager, låtskriver, forfatter og filmskaper Simon Napier-Bell tett siden debutboka «You Don’t Have To Say You Love Me» fra 1983. På 60-tallet var han en kontroversiell manager for bl.a. The Yardbirds og Marc Bolan, mens på 80-tallet var han mannen som tok Wham til det kommunistiske Kina, som første vestlige popgruppe. Kina hadde vært lukket mot omverdenen noen tiår etter 1949-revolusjonen. Markedsreformen og den økonomiske åpningen kom i 1978 mens full integrering i verdensøkonomien først skjedde i 2001. I forbindelse med premieren på dokumentaren «Wham! 10 Days in China» 28. juli i år lempet Napier-Bell noen fornøyelige anekdoter på Substack-siden sin. Det var i mai 1983 på Bombay Brasserie, South Kensington i West London det skjedde. Napier-Bell og management-partneren Jazz Summers hadde sitt første middagsmøte med sin nye signering, Wham.