I anledning nasjonaldagen trykker vi vers to til seks av «Ja vi elsker». Brett, riv og ta med som huskelapp! Det første og de to siste versene kan du vel på rams?
Få nyhetene som setter dagsorden, analysene som betyr noe og stemmene som teller. Abonner i dag.
Bli abonnentJeg var på en kunstutstilling en gang. Der var det en liten seksjon med automatisme. Det er når kunstneren lar seg hypnotisere eller går inn i en slags transeaktig tilstand for å tegne (eller skrive, tror jeg) det som underbevisstheten skaper. Utstillingen var pinlig. For sånn som jeg husker det, var det bare Strindberg og en del andre mannlige gutter som tegnet nakne damer. Hvorfor ikke prøve. Jeg lar Hypno kaste sitt spiraldekte klede over mitt sinn og skriver akkurat det som faller meg inn.
TustenVi er (fortsatt) på vei til Marseille. Vi er (fortsatt) på Schiphol. Vi er (fortsatt) overopphetede etter joggetur 1, joggetur 2 og et sett komplekse psykosomatiske stressreaksjoner. Det viste seg heldigvis at det å rekke flyet til den uventede og høyst uønskede mellomlandingen i Paris ble en smal sak, iallfall med den logistiske farsen som nettopp hadde utspilt seg i naboterminalen friskt i minne. Det er det som er så flott med traumer. Alt annet virker ganske lett etterpå. Enda lettere blir det når flyselskapet oppgraderer deg til businessklasse for å unngå kjeft og/eller søksmål.
RægerockerOk. Vi er på Schiphol. Jeg har trosset både spektakulært elendig fysisk form og grunnleggende anstendighet, spurtet det som føltes som minst hundre mil (de derre rullefortauene er alltid ute av drift når man trenger dem som mest), albuet meg fram mellom livstrøtte småbarnsfamilier og sikkert veltet et par rullestoler på min vei. Jeg rakk flyet til Marseille, mot alle odds. Så kom beskjeden som fikk det til å rakne for en stakkar. Sekken min – du vet den jeg egentlig skulle hatt for hånda, men valgte å sjekke inn fordi det var gratis – rakk ikke det samme. Fortvilelsen og forvirringen som lyste ut av det svettedryppende fjeset mitt i møte med den oppriktig uengasjerte flyplassansatte som på gebrokkent engelsk videreformidlet det som føltes helt på høyde med et dødsbudskap, var en PTSD-befengt Vietnam-veteran verdig. Så ble jeg tvunget til å gjøre noe jeg selv under helt alminnelige omstendigheter er ganske dårlig til: ta et valg. Jeg kunne nemlig velge å stige inn i flymaskinen sans sekk eller å følge sekken på sine videre eventyr på kontinentet.
Rægerocker